Zootropolis har vokst opp

Blacksad ble skapt i år 2000 av Juan Diaz Canales og Juanjo Guarnido og er en av relativt få tegneserier om antropomorfe dyr som har slått an hos et voksent publikum. Den har vunnet flere priser og blitt oversatt til en rekke språk, blant annet norsk i 2006, og er nå kommet i ny norsk oversettelse.

Vi befinner oss i en ekvivalent av New York på 1950-tallet hvor befolkningen består av mer eller mindre menneskeliknende dyr av ulike arter, bestemt av deres generelle karaktertrekk. Fortellingen dreier seg rundt katten John Blacksad, som driver som privatdetektiv. Den starter med at hans gamle klient, og siden elskerinne, er blitt myrdet. Politiet ber ham om å holde seg unna saken, men Blacksad nekter å la et mord på hans fortid gå ustraffet hen. Dermed starter en fortelling i krim noir-stil som fører Blacksad opp mot en hensynsløs motstander som ikke tar loven for høytidelig.

Selv om «Et sted blant skyggene» på overflaten virker som en enkel historie, oppdager man ganske raskt at dette er en fortelling med flere lag. Historien er ikke sjokkerende original, men har noen interessante twister, og holder på spenningen til det siste. Den balanserer fint med introduksjonen av karakterene og universet, og gjør det enkelt å komme inn i begge deler.

Som myel krim noir inneholder også Blacksad samfunnskritikk. Temaer som tas opp er blant annet korrupsjon, klassesamfunn og ulikhet for loven. Det mest iøynefallende er naturlig nok «storbyjungelframstillingen» som tydeliggjøres ved at karakterene er dyr, men på mange måter er også dette mer subtilt enn temaene som historien tar opp.

Baksideteksten informerer om at hvilke egenskaper karakteren har, avgjør hvilken art de tilhører, og dette får meg til å stille en del spørsmål. Blacksad selv blir det spesifisert er en «svart katt med hvit snute». Fargene alluderer kanskje til Blacksads grå moral, eller hvordan han beveger seg mellom samfunnets mørke og lyse sider, men forklarer ikke hvilke egenskaper som har gjort at han blir framstilt som katt. Er det snakk om fysiske eller personlige egenskaper? Og hvilke av dyrets egenskaper er vektlagt? Biologiske? Eller hvordan de tradisjonelt blir sett på i samfunnet?

Andre deler ved konseptet er mer åpenbare og gir dermed hint om hvem det er vi har å forholde oss til. Er for eksempel et medlem av overklassen framstilt som et reptil, som ellers er dem man finner i underverdenen, kan man gjerne anta at her er det noe mistenkelig. Dermed kan det hjelpe å gå litt langsomt gjennom boken, selv om intrigen holder et ganske høyt tempo.

Tegningene er en annen grunn til å lese langsomt. Disse er laget i akvarell i en realistisk stil, hvor både karakterene og omgivelsene er tegnet med stor detaljrikdom og scener som utspiller seg i bakgrunnen og gir fortellingen liv. Fargene er gjerne duse, nesten grålige, og minner om de røykfylte scenene fra noir filmer.

Det eneste som forstyrrer meg en smule er hvordan kvinnekarakterene er tegnet. Mens de mannlige karakterene stort sett er tegnet som vanlige dyr, i hvert fall i ansiktet, likner kvinnene urovekkende mye på hudfargede na’vier (fra James Camerons Avatar). Det kan være en god grunn for dette, for eksempel at det blir lettere å skille mellom menn og damer, men for min del blir det et litt forstyrrende element.

Selv om tegneserien er over tjue år gammel, er den så tidløs at det ikke er noe problem å lese den i dag. De smakfulle tegningene, og det interessante premisset, gjør at serien nok også vil kunne glede en ny generasjon.


Blacksad – Et sted blant skyggene
S
krevet av Juan Diaz Canales, tegnet av Juanjo Guarnido
Oversatt av Erik Bjørnskau
52 sider
229 kr. (veil.)
Egmont

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.