Kanskje det var elefanter er en kortfilm som nå har blitt supplert med en utvidet tegneserieversjon. Tegneserien forteller om en ungdomstid hvor mye av historien ligger mellom linjene.
Animasjonsfilmskaper og bildebokforfatter Torill Kove, er blant annet kjent som illustratør av barnebøkene om krokodillen Johannes Jensen, og har vunnet flere priser for sine animerte kortfilmer. Kanskje det var elefanter ble også først utgitt som kortfilm i 2024, og har nå i 2025 kommet ut som tegneserie.
Historien er selvbiografisk, og forteller om Torills tre år i Nairobi sammen med hennes arkitekt-foreldre og to søstre. Etter en start som beskriver en ganske normal barndom med middagslaging, husarbeid og fritidsaktiviteter får vi høre at moren, som er flink til alt hun gjør, av og til har en mørk sky som legger seg over henne og får henne til å gå lange turer alene. Til slutt fører skyen til at moren får nok av den kjedelige jobben og livet i Norge, og får hele familien med på å flytte til Kenya. Til tross for protester fra jentene og den nye kulturen og skikkene, venner jentene seg ganske lett til sin nye tilværelse, med skole, fritidsaktiviteter, festing og kjærester. Morens sky forsvinner derimot ikke, og fører til flere reiser for familien.
Både historie og tegninger er nesten helt lik som filmen, men tegneserien har flere segmenter som utdyper historien, og gir litt mer bakgrunn. Særlig er det lagt til flere deler som forteller om livet i Norge før flyttingen til Kenya, og etter de er tilbake i Norge. Boken er svært lettlest og enkelt lagt opp, med lite tekst på hver side, mens mye av historien formidles gjennom tegningene. Antagelig kunne en forstått nesten hele historien kun ved hjelp av dem.
De korte tekstene overlater også mye til leseren, og boken forteller ikke direkte hva man skal tenke eller mene om det som skjer, som er realistisk for en historie fra virkeligheten: man vet aldri alt om hva som foregår, eller hva som egentlig er riktig og galt. For eksempel får vi aldri vite hva morens mørke sky er. Torill lurer på om hun kanskje blir sliten av å være så flink til alt, men selv synes jeg det høres ut som en midtlivs- eller eksistensiell krise, eller kanskje til og med psykiske problemer.
I tillegg blir det på de siste sidene også fortalt at et av Torills sterkeste barndomsminner, hvor moren jaget en flokk elefanter (derav tittelen), ikke kan huskes av søstrene. En kan dermed også lure på hvor mye annet av det som blir beskrevet i boken har skjedd i virkeligheten.
Sidene består både av vanlige tegneserie-ruter, helbilder med litt tekst og en blanding uten ruter, men med figurer og dialog. De første og siste sidene er, på samme måte som filmen, helsvarte med figurer satt sammen av enkle, fargerike streker: Torill som barn i begynnelsen og moren på slutten. Ellers er bildene preget av lyse, pastellaktige farger, mens fargevalg, som mye består av lyseblått, brunlig og rosa, gir et nesten sørgmodig preg over fortellingen som passer til stemningen av barndomsminner og forgangen tid.
En del av bildene er kun i hvitt, men med tanke på at disse bildene hovedsaklig ikke var med i filmen, handler det gjerne mer om praktikalitet enn noe symbolsk. Det er likevel et fint grep som passer inn i stemningen av minner, og gir en følelse av at disse minnene kanskje ikke er like tydelige, særlig siden noen av figurene av og til er fargelagte, slik at en kan forestille seg at disse igjen er tydeligere i hukommelsen.
Om en alt har sett filmen, og tenker at det holder, vil jeg likevel anbefale å lese boken. De nye elementene og informasjonen man får fra tegneserien gir en mer helhetlig opplevelse av fortellingen. Når det er sagt kan jeg fortsatt anbefale å se filmen også om man har lest tegneserien, for selv om historien er lik blir det en ekstra dimensjon med skuespillet, musikken og animasjonen. De to mediene utfyller hverandre.
Kanskje det var elefanter
Av Torill Kove
138 sider
349 kr.
Cappelen Damm
