Formatet og en god hovedhistorie er det aller beste med digital-utgaven av Kollektivet.
Torbjørn Liens tegneserie er 21 år gammel, og dermed myndig (etter den gamle regnemåten). Den har for lengst funnet formen sin etter de første innledende årene i Larsons Gale Verden, senere i eget album. Et album fra 2004 er kalt «Huset med de rare», og det oppsummerer serien totalt. De rare er blitt 21 år eldre nå, og man kan påstå at serien har stivnet en del etter hvert. Det er kanskje dens største svakhet, for tegnemessig holder det i massevis. Teksting, sidedesign og farger er førsteklasses. Men man vet hva man får; slik det er med alle etablerte stripeserier, enten det gjelder Billy eller Pondus. Styrke og svakhet, som sagt. Og enten liker man Kollektivet, eller så er man ikke interessert.
Digitalalbum #3 er ute nå, og føyer seg pent inn i rekka av digitale fremstøt i Liens regi. Han er en dyktig serie-representant på betal-tjenesten Patreon, og er aktuell på det engelskspråklige markedet med den digitale versjonen Chez Cuckoo. (Uten at jeg vet grunnen, tipper jeg at filmelskeren Lien her siterer en kjent galehusfilm med Jack Nicholson).
Albumet heter kort og godt «Kollektivet #3/2021», uten de klassiske albumtitlene som ellers brukes på papirutgavene. Utgaven er prima formatert for både skjerm (Pad og laptop) og telefon. Lien er en dreven kar innen digital kommunikasjon, og formatering og presentasjon er forbilledlig. Det må understrekes at digital styrke varier sterkt i norske serier, og jeg tenker at Lien, selv om han er animasjonsutdannet og -lærer, gjør dette som en dyd av nødvendighet for å slå igjennom i dagens tøffe tegneseriemarked. Han har byttet forlag en rekke ganger, noe som sier meg at serien er god, men sliter med det endelige gjennombruddet. Han har i mange år tilhørt det gode norske tegneserieselskap, sammen med Pondus, Nemi og Lunch, og nå, «nykomlingen» Dunce.
Så – Digital-album #3. Bra eller ikke?
Jeg er godt fornøyd. Jeg er ikke vant med digitale serier, og foretrekker papir, gammel gubbe som jeg er. Men det er noe forfriskende over denne utgaven, den byr på de sedvanlige lune og morsomme situasjonene, og det er jo kjent at Lien både er glimrende tegner og forteller, samtidig som han kan fremkalle både flir og gapskratt. Innimellom solide porsjoner hverdagsdramatikk.
Disse elementene er med:
- flott forside,
- Lienbloggen, hans meget personlige «side 1»-redaksjonsmonolog
- frittstående striper, som enten har vært brukt i andre media, eller nye for anledningen
- nylaget hovedhistorie
- annonser og lenker
Overraskelsen kommer når man har bladd forbi begynnelsen og kommer til annonser. Var det alt? Flotte ensidere, men hvor er resten? Med et digitalt hefte kan man ikke straks måle tykkelsen og antall sider. Men der kommer hovedhistorien, en fyldig forlovelses-spesial, som avertert på forsida, inn. Ikke kompleks, men meget innholdsrik, med kraftig nordnorsk dreis i de drøye svingene.
Og drøy, det er Kollektivets varemerke. Helt på grensen, vil kanskje noen si. Men slik må det være, så lenge innholdet baserer seg på samliv. Og samliv uten sex og annen aktivitet er vel nokså umulig i følge de fleste. Så denne forlovelseshistorien føyer seg flott inn i Liens serieforfatterskap.
Et forfatterskap som ellers er preget av at han aldri sparer konfekten (i betydningen «nytt materiale») i heftene og albumene sine. I en årrekke har vi hyllet serieskaperen for alltid å komme med noe nytt, spesielt i juleheftene, og det er tydelig at Lien ikke sparer seg. Det må ta på kreftene, det er sikkert, men så lenge overskuddet buldrer og slurper slik som i dette heftet, kan vi håpe på mange år til. Digitalt fungerer dette så absolutt, og jeg tror at Lien kan brøyter veg for andre. Kanskje er dette stripeseriens fremtid?
Teknisk: Bestilling, betaling og nedlasting av (det rimelige!!!) heftet til laptop/pad gikk kjapt og smertefritt. Det var straks litt mer plunder (for meg) å sikre meg telefonutgaven, men da den først var på plass, må jeg beundre Liens ferdigheter innen formatering og tilrettelegging av en tegneserie (først og fremst beregnet på hefteformat) til det bittelille vinduet på en bildetelefon. Hver rute er tilpasset telefonens glassvindu, og tekstingen, som jeg av og til mener er for diger (alle virker som om de brøler, når de snakker) kom virkelig til sin rett i dette formatet. Som Lien selv sier – det er OK å flire på bussen sammen med telefonen og Kollektivet.
Kollektivet #3/21
Av Torbjørn Lien
71 sider
29 kr.
Lienstreker
