En behagelig, men stort sett ganske realistisk letthet har preget Mira-serien fra begynnelsen. Men i bind fire, «#reise #paris #savn» balanseres dette med noen atskillig mindre lette øyeblikk.
Serienett la sist denne danske barneserien under lupen med bind 1, «#venner #ofelsket #etårimittliv» i 2018. I mellomtiden har Mira blitt litt eldre; hun, moren og morens kjæreste har flyttet inn i en husbåt i en idyllisk København-kanal, hun har fått en ny venninne, og en ny potensiell kjæreste. Seriens episodiske preg gjør det lett å komme inn i kontinuiteten igjen. Rasmus Bregnhøis strek og farger er blitt renere siden første boka, men hans særmerkte karakterdesign – elastiske kropper med tynne armer, forvokste hoder og brede munner – er uendret.
Som i første bind (og som bindene imellom, vil jeg gå ut fra) består «#reise #paris #savn» av samling korte og individuelle episoder med noen små røde tråder. Paristuren som tittelen bærer bud om, blir ikke en gang diskutert før halvveis ut i boka.
Sammenlagt tegner episodene et ganske så moderne og progressivt bilde, men behandler stort sett temaene med en letthet som er blottet for noe tydelig budskap eller moralisering. Før til det blir tvingende nødvendig, noe vi skal komme tilbake til senere. Men når gymlæreren arrangerer en slåballkamp mellom gutter og jenter, for eksempel, blir han møtt med innvendingen «Hva om noen verken er jente eller gutt?». Alle elevene er umiddelbart med på denne spøken, og spiller villig videre på den. Ingen transpersondebatt trenger å dras inn. Senere ønsker Mira og mormoren ønsker å reise til Paris med tog, bare fordi de tror det vil være hyggelig. Klima og miljø og sånn er ikke noe uttalt motiv.
Miras liv er ikke perfekt, men trivsel er nøkkelordet, både for Mira og hennes nærmeste, så vel som for vår leseopplevelse.
Når det gjelder grunnleggende tema om mellommenneskelige forhold tillater forfatter Sabine Lemire seg å gjøre mer alvor ut av budskapet. Et sentralt tilbakevendende tema i boka er den temperamentsfulle Miras stadig mer anstrengte forhold til moren. Moren får dette satt i perspektiv av en samtale med sin egen mor. Uten at denne blir forklart og utbordert mer enn strengt nødvendig.
Men på et tidspunkt i handlingen kan ikke den lette atmosfæren vedvare. Omtalen bak på permen gir et lite hint om dette, muligens som en advarsel til yngre lesere, og til voksne som skal lese for dem. Jeg skal ikke gå i detalj, men kan si så mye som at det er et elementært, men sterkt og potensielt overraskende virkemiddel. I denne tegneseriens kontekst er det også veldig passende, ved nærmere ettertanke. Det endrer heller ikke på seriens grunntone, men bare tilfører den noe nytt og verdifullt. Trivsel og realisme forenes, og gjør «Mira» til en enda bedre leseopplevelse.
Mira #reise #paris #savn
Skrevet av Sabine Lemire, tegnet av Rasmus Bregnhøi
Oversatt av Line Almhjell
112 sider
199 kr (veil.)
Gyldendal
