«NAV» er en av årets mest alternative og friske tegneseriealbum. Bak står en erfaren tegneserieskaper som kanskje ikke har fått den hederen han fortjener.

Daniel Østvold (f.1955) har en imponerende CV. Han har virket som både billedkunstner, kurator, musiker og tegneserieskaper. Som serieskaper har han hele 15 utgivelser bak seg, om alt fra fantasy til musikk. Bl.a. en tegnet biografi om The Kinks i anledning 60-årsjubileet. Men han er neppe et navn som særlig mange drar kjensel på, og det kan skyldes at flere av hans tegneserier kommer ut på det lille forlaget Ford. Det gjelder også hans siste utgivelse, «NAV».

Tittelen kan kanskje få en til å tenke i retning av en harselering med byråkratiet i Norge. Jo da, historien byr på litt av det, men også en temmelig surrealistisk historie om jeg-personens virke som kunstner i Paris på slutten av 1990-tallet. Innledningsvis får forfatteren et brev fra NAV, som er et svar på hans søknad om alderspensjon. Ifølge NAV skal han ha innvandret fra Frankrike i 1999. Denne tilsynelatende absurde påstanden bringer Østvold tilbake til et internasjonalt kunstnermiljø i den franske hovedstaden for noen-og-tjue år siden. Nærmere bestemt til et enkelt utstyrt atelier i et kunstnersenter i hjertet av verdensmetropolen.

Her omgås Daniel Østvold, som åpenbart er en fiksjonalisert versjon av forfatteren selv, likesinnede kunstnere, så vel som avdøde legender som i sin tid virket i Paris. Disse fremtrer hovedsakelig i form av svart-hvitt skissetegninger, som muligens antyder en mer åndelig tilstedeværelse som kun hovedpersonen er klar over. Både Picasso, Giacometti, Cezanne, Monet og Van Gogh dukker opp i gjesteroller. Spesielt den førstnevnte er essensiell for handlingen.

NAV er definitiv en ganske annerledes norsk tegneserie enn det man finner i bladhyllene, og som sådan også leken og frisk. Tegnestilen til Østvold er forholdsvis enkel, mye ser egentlig ut som et slags storyboard til en film, hvor handlingen er skissert, men sjelden i detaljer.  Dette grepet fungerer godt, ettersom fortellingen ofte føles som en litt kuriøs indie-film. I et par tilfeller er det vanskelig å fatte om gagsene er referanser til andre verk, eller simpelthen intern humor.

Det gir også mening i delene som adresserer NAV og norsk byråkrati. Jeg har veldig sansen for åpningssekvensen, som er i svart-hvite ruter, og med start i Oslos stappfulle postterminal, hvor Østvold virkelig får vist at byråkratiets kapasitet er fullstappet. I en slik setting er det grå, massive, monotone og anonyme et prima grep. Noen sider senere kommuniserer han med en saksbehandler i NAV, hvor sistnevnte kun er vist som en skyggefigur som kommer med saklige NAV-opplysninger på grå bakgrunn. Samtidig vil også Østvold si noe om 1990-tallets kunstnergenerasjon i Paris, som kanskje ikke er like imponerende og visjonære som fordums kunstnere i metropolen. Disse hjemsøker til gjengjeld hovedpersonen. Når forfatteren går ned i kjelleretasjen for å vaske tøy sklir han på et bananskall, og får psykedeliske visjoner ved å se på den omdreiende tørketrommelen. Da er det Picasso kommer til han og forteller at «et maleri er ikke noe man fullfører, man forlater det». Dette sitatet blir et slags personlig motto for forfatteren fremover, og det skaper en ekstra dimensjon i fortellingen.  Tekstene og snakkeboblene til Østvold er også noe utenom det vanlige, og han han unngår typiske eller klisjeaktige måter å uttrykke seg på.

En litt kritisk innvending er at de storyboard-aktige tegningene ikke alltid gir et levende bilde av Paris på 1990-tallet. Handlingen føles iblant som om den kunne funnet sted hvor som helst i Europa, og man tar seg i å savne litt både tilstedeværelse og tidskoloritt.

Uansett er dette en artig og inspirerende fortelling som egentlig anbefales til alle som er interessert i alternative tegneserier og kunstnerliv. «NAV» smaker av både surrealisme, svart humor og har flere gode observasjoner av det statsstøttede kunstnerlivet i eksil.

NAV
Av Daniel Østvold
46 sider
150 kr.
Ford Forlag