Nybegynneren Bonnier har allerede rukket å velge og vrake i internasjonale tegneserier for barn. Serienett ser på første bind av Hugo, Lukas og Taynikma.
Etter at Bonnier hadde kjøpt ut Strawberry Publishings forleggere og opprettet Bonnier Norsk Forlag i 2022, var de ganske tidlig ute med å satse på tegneserier for alvor. Tegneserier for barn og ungdom, i alle fall, og dermed et klart tegn i tiden. Etter å ha gjort en pen begynnersuksess med Avatar (Legenden om Aang/Den siste lufttemmeren) innførte Bonnier Comix-systemet for tilpassing av barnetegneserier. En logo med stjerner; dess flere stjerner, dess høyere lesenivå.
Avatar er unntatt fra Comix-ordningen, men alle andre tegneserier fra Bonnier inngår i den, Ordningen fortsetter med opptil flere nye titler og oppfølgere i 2024, men først en kikk på hva «Comix» har gitt oss tidligere.
Hugo får en venn
Av Andy Runton
Oversatt av Liselotte Dick
60 sider
229 kr,
Nivå to
Amerikanske Andy Runtons figur er best kjent som Owly, men oversetterens løsning, et navn som har en fonetisk, men ikke overtydelig likhet med ordet «ugle», synes jeg faktisk er bedre.
Så mye historie har boka ikke, men kort sagt er Hugo en snill ugle som neppe har tatt et bytte i hele sitt liv, selv om små dyr rømmer fra ham. Så redder han en meitemark fra å drukne, og de to utvikler et nært vennskap.
Jeg vet ikke om en meitemark ble valgt fordi leddormer og insekter ikke er et naturlig bytte for de fleste uglearter, men kanskje overanalyserer jeg den biologiske delen.
«Hugo» er en tvers gjennom søt og trøsterik serie, godt tilpasset for de minste, med mye visualisert dialog. Hugo selv snakker utelukkende i snakkebobler med bilder. Her ligger mye av seriens spesialiserte sjarm, men den har mer ved seg. Ikke minst virker det å være mye tanke lagt ned i illustrasjonene. Naturskildringene er vakre, fulle av lys og varme farger, og den kulerunde Hugo er som designet for å se mest mulig koselig og ufarlig ut.
Lukas og den magiske øya
Av Jason Pamment
Oversatt av Nicolai Houm
249 kr.
300 sider
Nivå fire
«Mye av handlingen ligger i flotte illustrasjoner», sier forlaget om bøker på dette nivået. For «Lukas og den magiske øya» stemmer det i høyeste grad. Den australske illustratøren og designeren Jason Pamment tenker svært cinematisk og grafisk, og dette er konsekvent gjennomført her. Serieskaperen bruker mye plass på å følge bevegelser
Historien er en slags variant av Tommeliten. Hovedpersonen Lukas er en gutt som drømmer om å få gå skolen, men det er ganske vanskelig, for han er knøttliten. Tilfeldigheter fører han til en øy der han får gå på skole med antropomorfe småkryp i stedet. Og med det er handlingen enda bare så vidt begynt.
Lukas’ verden er høyst fantasifull, og jeg skjønner hvordan barna kan bli fascinert over naturfenomenene og de søte alle fugle- og insektfigurene, Men enda den vesle helten går fra den ene skansen til den andre, føles det ikke som mye skjer. Selv klimakset er mindre episk enn det trengte å være. Ganske mye blir aldri forklart, i alle fall ikke i dette første bindet. Jeg vet ikke om flere er planlagt. Hvis ikke så savner jeg en mer helhetlig historie.
Taynikma 1 – Mestertyven/Rottene
Skrevet av Merlin P. Mann, tegnet av Per Kjær
Oversatt av Fredrik Bjerke Strand
128 sider
249 kr.
Nivå fem
Nyutgivelse av en dansk manga-inspirert hybridserie. Noe med den beskrivelsen høres fortsatt veldig godt markedstilpasset ut, enda det er ti år siden sist den ble utgitt på norsk, den gangen av Vigmostad & Bjørke.
Konseptuelt er Taynikma en sammensausing av diverse fantasy-og mangatroper. Fattiggutten Koto i det korrupte og tyranniske eventyrlandet Tayklania oppdager at han har magiske skyggekrefter. I tillegg har han (og mister i løpet av historien) en slags MacGuffin kjent som nikmaen. Nå må han vinne tilbake nikmaen og redde hjemmet til familien sin.
Taynika er i stor grad et produkt av sin tid, en tid da i alle fall nordiske serieskapere stort sett bare kopierte det som de hadde sett manga gjøre suksess med. Språket er trivielt. Plott og dialog er klisjepreget. Tegningene er skissepregete og haltende, som om Jan Kjær tegnet første bind mens han fortsatt holdt på å lære seg hva dette «manga» egentlig er for noe rart.
Men fargene er klare, actionsekvenser er noe av det Kjær håndterer best, og jeg var litt spent på intrigen, i alle fall en stund. Å ha et eget tegnekurs bakerst i boka er også et lurt grep for å fenge mangafans især. Så det er flere grunner til å tro at nyopptrykking av Taynikma er en trygg satsing for Bonnier Norsk Forlag, alt i alt.
