Marc Delafontaines Viggo er kanskje litt løsere i formen enn Franquins, men i Viggos comeback har han langt på vei gjenskapt den visuelle dynamikken som den gamle mesteren var berømt for.
Serienett har tidligere anmeldt det nye Viggo-albumet, men det var på et tidspunkt da det ennå var uvisst om albumet i det hele tatt kom til å bli utgitt på norsk. Nå som det er tilfelle, virker det passende å ta en ny kikk. Med dette albumet er nå alle de fire store fransk-belgiske «legatseriene» oversatt og a jour på norsk. De tre andre er Lucky Luke, Asterix og Sprint. Vi ser da bort fra Tintin, som aldri ble videreført etter opphavsmannens død.
Albumet har fått den norske tittelen «Kaos-kongen er tilbake!», og som før nevnt heter den nye Viggo-tegneren/forfatteren Marc Delafontaine, alias Delaf. Fransk-kanadiske Delaf er best kjent for humorserien Les Nombrils (oversatt til engelsk som The Bellybuttons på Cinebook, og til dansk som Navlerne på Zoom). For å kvalifisere til noe så ambisiøst og utfordrende som å erstatte Franquin på Viggo, ble Delaf nødt til å endre stil. Sammenliknet med den nesten unikt tette og fyldige streken til Franquin er Delafs Viggo litt løsere i formen, men ikke mye. Likheten er betydelig. Fra dette albumet ville jeg knapt greid å identifisere tegneren som mannen tidligere mest kjent for de elastiske high school-ungdommene i Les Nombrils.
Alle seriens kjennetegn er med: Viggo gjør alt unntatt jobben sin, og skaper uforvarende katastrofer hver dag, flere ganger om dagen, på Serieforlagets kontor. Kontraktene blir aldri undertegnet (eller dersom de blir det kommer de aldri hele og leselige tilbake til Herr Parkers kontor). Viggo kan aldri lete etter en parkeringsplass uten å bli forfulgt av en viss nidkjær trafikkonstabel. Og forholdet hans til Frøken Janne går aldri like langt som Janne vil.
Men alle disse variasjonene over tema hadde hatt liten verdi om det ikke det var ett særtrekk som arvtakeren hadde forstått og videreført over alt annet: Viggos sans for det upraktisk kreative. Viggo er selve Professoren fra «Den Makalösa Manicken», en idiot savant som interesserer seg mindre for hva innretningene og de kjemiske blandingene hans faktisk gjør. Det er selve ideene og utføringen av dem som fascinerer han over alt annet. Og her er det at Delaf strekker seg ekstra langt for å matche Franquins iderikdom, og langt på vei gjenskaper den visuelle dynamikken som den gamle mesteren ble berømt for.
Tidsangivelsen i «Kaoskongen» er ikke helt presis, men nettopp for at Viggo skal kunne fortsette å være en analog oppfinner må vi anta at serien har stoppet opp kronologisk en gang på 70-tallet. Rent teknologisk kunne tidslinja knapt vært mer tydeliggjort enn med den følgende replikkutvekslingen på side fem:
-Takket være meg er det nå mulig å snakke i telefonen og forflytte seg på en og samme tid. Snedig, hva?
-Pff! Hvem skulle ha behov for det? Meningsløst!
Er ironien genial eller billig? Her vil nok meningene være delte, men jevnt over er dialogen Delafs svakeste punkt. Flere av sluttpoengene faller flatt, ofte grunnet veldig forutsigbare ordspill. Noen av dem var kanskje bedre i den franske originalteksten, men ut fra den billedlige konteksten tviler jeg litt. ‘
Til gjengjeld har Delaf flere gode ideer, som, i motsetning til Viggo sine, lykkes i utførelsen. At Kvikk skulle gjøre et comeback i rollen som Viggos nærmeste sjef (i alle fall midlertidig) hadde jeg ikke forutsett, men det er noe trivelig fullendt med dette nikket tilbake til seriens tidlige år. Attpåtil med cameos av både Sprint, Spip og Spiralis. Nykommeren har også innført sin egen nykommer, en navnløs venn av Viggo som gjerne vil bli serietegner, men blir kontant avvist hver gang. «Tell, don’t show» fungerer for en gangs skyld best her, for vi kan bare forestille oss hvordan tegningene ser ut basert på redaksjonsmedlemmenes reaksjoner.
Begge disse elementene er også direkte knyttet til historien som utvikler seg mot slutten av albumet. For mens Franquin hadde temaer som kunne gå igjen i et album., tar Delaf dette et skritt lenger, med et reelt plott med reelle konsekvenser. Og i Dupuis’ meta-tradisjon er ringen sluttet nok en gang: Plottet dreier seg om en konvolutt med tapte Franquin-trykkfilmer, og Serieforlaget står og faller med dem.
Dermed har Delaf igjen tidfestet serien, til en viss grad. Hans Viggo er tilbakeskuende og tradisjonell, men full av vigør, og krydret med en og annen overraskelse. På sitt eget vis står han også for en forsiktig fornyelse.
Viggo – Kaos-kongen er tilbake!
Av Marc «Delaf» Delafontaine, farger av BenNK
Oversatt av Jens E. Røsåsen
48 sider
169 kr.
Egmont
