«Asterix og griffen» er den typen plott-orientert Asterix-album som salige Albert Uderzo kanskje skulle ønske at han hadde skrevet.

Kva gjer du når du har funne den skuldige? Tredje bindet av I Lyas Øyne, «Skyldig, men uangripelig» er nøydd til å løyse opp mange trådar på kort tid.

Første bok i serien Kjempene legger grunnlag for en trygg, og visuelt pen serie, men kanskje litt forutsigbar. Tegningene i seriens neste bok er like kunstferdige, men hittil har ikke så mye skjedd siden sist.

«Kjempene» verkar frå første bind, praktisk talt frå første side, svært trygg på sitt eige premiss. Serien er ei praktfull skue, men eg håper det er meir ved både kjempene og deira små hjelparar enn ved første augekastet.

Konseptet til tross, Alene-serien føles sjelden som den virkelig prøver på å illustrere hvordan barn tenker annerledes fra voksne. «Maskinen som gjør levende igjen» er et viktig unntak.

Eit ganske eineståande produkt innan fransk-belgisk teikneserietradisjon er komplettert med andre samlebindet av Lupano og Cauuets «Gamle Gubber».

«I Lyas Øyne» er eit spennande prosjekt i norsk seriealbum, men med bind to, «På sporet av den skyldige» blir det diverre berre meir tydeleg at serien ikkje er ideell for oppstykka publikasjon med årsmessige intervaller.

Tredje bind av Bukkekrigerne har den også i overført tyding passande tittelen «Den lange ferden» – då den er ein overgangsperiode, i både illustrasjon og historie.

Man leser «Søstrene Gyldenblom» for å bli forført av Alessandro Barcbuccis illustrasjoner, men det ligger mye, riktignok bare delvis forløst dynamikk i seriens skildring av familieforhold.

Pénélope Bagieu presenterer femten kvinneportrett utan anna til felles at dei kan vere til ålmenn oppmuntring.