De dårlige feministene er de beste

En kan bare la seg imponere av det komplekse universet Lina Neidestam har tegnet frem rundt den «dårlige feministen» Zelda; boken «Zelda mot verden» er stappfull av deilige referanser, dristige kostymer, komplekse karakterer med komplekse relasjoner. Zeldas verden er potensielt like sammensatt som henne selv.

Zelda er en karakter en vil både elske og hate. I forordet av Marta Breen siterer hun et intervju mellom D2 og Neidestam, der det kommer frem at alle har en formening om hvordan Zelda bør oppføre seg; «feministene» mener hun er for sexistisk og «anti-feministene» mener hun er for feministisk, osv, osv. Men det er nettopp i dette skjæringspunktet at Zelda kan eksistere, hvor hun kan eksistere med humor og sjarme. Nettopp fordi Zelda ikke klarer å leve som hun preiker, så liker vi henne. Hun er menneskelig. Serien har et forfriskende skråblikk på alle «typene», enten det er veganere, hasjdyrkende antifascister, hippier i skogen, klimaforkjempere, MENN, ordentlige kunstnere, liksom-kunstnere, og alle wannabees som svirrer rundt på Grünerløkka eller i New York. Ingen slipper unna, og det skal de heller ikke.

Zeldas verden refererer hele tiden til vår verden, der nesten hver stripe er en referanse til (u)populærkulturen vi stort sett kjenner til her i Norden. Jeg tar nesten alle referansene, og blir veldig glad når jeg gjør det. En av favorittstripene mine er når Zeldas crush, Ariel, plutselig er på skype, og Zelda skynder seg med å ikle seg kun en utringet skjorte, og kommer bærende på et glass vin og boka «Ulysses» av James Joyce, og sier på fransk «quelle surprise». I denne ene stripen er nesten hele Zeldas problemstilling pakket inn; hun ønsker å fremstille seg som den intellektuelle, seksuelt frigjorte, sofistikerte, lesende, vindrikkende kvinnen, og samtidig skal det fremstå som hennes autentiske selv. Her blir det nærmest meta; Zelda er en fiktiv karakter, men hun forholder seg hele tiden til fiktive karakterer som lever i bevisstheten hennes gjennom film, tv, litteratur osv. I denne stripen prøver Zelda å etterligne en hybrid av ting hun har sett/lest i et forsøk på å gjøre seg selv attråverdig, og der ligger det stor komikk.

Neidestams visuelle univers har en så stor detaljrikdom at de nesten forsvinner i mengden. Eksteriøret og interiøret er iscenesatt med slik omhu, at det ofte ligner en storproduksjon av en film. I loftsleiligheten i New York sover Ariel på en madrass på Europaller, selvfølgelig gjør han det, og alle stolene i den åpne kjøkken-stue-atelier-løsningen er forskjellige. De bygger opp under forventningen av hvordan en loftsleilighet i New York ser ut, men det er likevel ingen selvfølge at alle disse detaljene får bli med i en tegneserie, og Neidestam fortjener anerkjennelse for sitt blikk og iherdige tegninger av alle detaljene. Det samme gjelder klær. Variasjonen av klær i Zelda er bare imponerende. I motsetning til de fleste tegneserier der karakterene har ett, maks to standard-outfits, virker det som Neidestam har en egen stylist til hver av karakterene. Klærne, eller kostymene er med på å bygge opp karakterene; Novas garderobe er grenseløst hip, Zeldas stil er halvtrashy, som Zelda selv, om enn med litt ironisk distanse, forsøksvis. Til og med faren hennes skifter skjorte oftere enn datteren skifter menn. Nesten.

For Zelda «skifter menn» med stor hyppighet. Av kritikere blir hun beskyldt for å være en dårlig feminist, blant annet fordi hun trenger mannlig bekreftelse. Et stort premiss for serien er nettopp Zeldas søken etter mannlig selskap, og følgelig mannlig bekreftelse. Zeldas manglende selvrespekt og selvdestruktivitet blir problematisert, av både henne selv og vennene. Her ligger også mye av det komiske potensialet. Fra den største desperasjon stammer ofte den største komedie, og Zelda er et godt eksempel på dette.  I «Zelda mot verden» møter Zelda blant annet Ariel. Han virker å være den første dugelige karen Zelda har møtt på lenge; dermed skyver hun ham naturligvis fra seg, og det er trist på ordentlig, og det er et godt tegn, fordi det betyr at leseren er investert, i hvert fall jeg.

Det er ikke bare Zelda som kan skryte av sin egen kompleksitet. En av de mest komplekse karakterene er Nova, Zeldas tilsynelatende alltid vellykkede venninne. I løpet av samleboka beveger hun seg fra å være den litt dumme, bortskjemte rikmannsjenta, til å bli en «Killer Queen» med en selvtillit Zelda bare kan drømme om, samtidig som Nova må kompensere gjennom å understreke hvor mange ganger hun har vært i New York. På en fest klipper hun av seg alt håret for å «motbevise» at hun bryr seg om hvordan hun ser ut, men ender opp med å bevise det motsatte. Samtidig har hun et vanskelig forhold til sin rike mor, og er også redd for å havne i rollen som rikmannsjente, noe som blir spesielt tydelig i møte med Zeldas arbeiderfar.

Konklusjonen blir at jeg må bare legge meg i støvet for det arbeidet Neidestam har gjort med Zelda. En serie og en karakter som rommer så mye, som er morsom og alvorlig, som man kan elske og hate samtidig. De dårlige feministene er de beste.

Zelda mot verden
Av Lina Neidestam
Oversatt av Lasse Espe
Forord av Marta Breen
340 sider
399 kr.
Strand Forlag

Les også:
Anmeldelse av «Jenter som kommer»
Anmeldelse av «Krigerprinsessen»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.