Luke Pearsons Hilda er endelig ute på norsk. Det som mer litt spesielt, er hvor man har valgt å begynne.

Dette er gode nyheter, og en oversettelse jeg har etterlyst i flere år. En kommende animert serie fra Netflix fikk kanskje fart på prosessen. Oppmuntrende er det også at det er stort og veletablert forlag med god forstand på tegneserier, Cappelen Damm, som har valgt å gi ut serien. I likhet med den engelske utgaven er den norske en praktutgave i stort format. Men pussig nok har forlaget valgt å ikke begynne med den første historien, «Hilda and the Troll», men heller den andre, «Hilda and the Midnight Giant», som på norsk har fått navnet «Hilda og Midnattskjempen».

Det finnes riktignok gode grunner til å begynne her. «Midnattskjempen» er det første ordentlige Hilda-albumet; «Hilda and the Troll» var et hefte på 24 sider, utgitt for å teste interessen for Luke Pearsons nye konsept. Senere kom historien ut i stort albumformat og med ekstramateriale, men fortsatt mye kortere.

«Midnattskjempen» er også simpelthen en bedre historie; Luke Pearson modnet enormt både som forteller med «Midnattskjempen». Ikke bare er streken mer detaljert og uttrykksfull, men det er også klare forbedringer i bruken av farger og skyggelegging. Hilda har gjennomgått en tydelig karakterutvikling, og det er i løpet av dette albumet at hun blir til den handlekraftige, unge eventyrersken man kjenner henne som. Motivasjon og konflikter er bedre forklart.  Og mens den første historien framsto som en litt tilfeldig blanding av ideer rundt nord-europeiske myter, er det en atskillig mer gjennomtenkt og utviklet verden av overnaturlige skapninger vi blir kjent med her. Pearson har gjort seg flid med å bygge opp et mytologisk univers som føles ganske komplett idet albumet er ferdig.  Oversettelsen inneholder også litt ekstramateriale som ikke var med i den engelske førsteutgaven av «Midnattskjempen»: en plansje over «Fortidens kjemper».

Så i det hele tatt, det er en bedre tegneserie om Hilda som norske lesere blir presentert for, og nye lesere kommer ganske fort og greit inn i handlingen selv om de ikke fikk med seg første episode. For helhetens og kontinuitetens skyld mener jeg likevel at den norske utgiveren burde begynt med «Hilda and the Troll». Ikke minst siden slutten på «Midnattskjempen» innebærer en viktig endring i seriens status quo. I de to første historiene bor Hilda nemlig med moren sin i ei hytte på fjellvidda, der forholdet til fjellets trollpakk og huldrefolk er sentralt i handlingen. En konflikt med småfolket er det som setter i gang historien i «Midnattskjempen».

Oversettelsen fungerer stort sett helt greit; navn på personer og vesener er fornorsket der det passer seg sånn, selv om oversetteren godt kunne slått seg enda litt mer løs i en serie som tar mye inspirasjon fra norsk geografi og norske sagn. F.eks. bruker hun et sted begrepet «det skjulet folket»; det skal svært lite research til for å finne ut at den mest presise oversettelsen av «the hidden people» er «huldrefolket» eller «de underjordiske».

Hilda er et gammelt bekjentskap for undertegnede, og «Midnattskjempen» likeså, men historien er like fascinerende og spennende som første gang jeg leste den, og stadig oppdager jeg nye detaljer. Et velkomment tilskudd til bokhandlernes tegneserieflora.

Hilda og Midnattskjempen
Av Luke Pearson
Oversatt av Ina Steinman
ISBN 978-82-02-53349-6
48 sider
249 kr.
Cappelen Damm

Les også:
Livet med Hilda
Hilda fra Berget
OCX 2013: Nobrow
Øye på Flying Eye