Jippi Forlag kom nylig ut med det 32. volumet av sin langtlevende tegneseriantologi Forresten. Det er en flott utgivelse som skal berømmes for å ha et bredt nedslagsfelt målgruppemessig, men for denne anmelderens vedkommende er bare halve boken interessant å lese.
Boken starter med en historie av Siv Nordsveen hvor hun setter ut på en ferd for å få tak i noen tusjpenner for den amerikanske kunstneren Tim Biskup. Den byr på et klassisk tilfelle av heldigvis-uheldigvis-fortelling, men den har ikke særlig mye driv i seg. Vår hovedperson får tak i noen penner, men de var for dyre så hun må kjøpe et annet sted. Hun finner penner på internett, men de sender ikke til Norge. Slik går det slag i slag. Historien har to problemer som går litt inn i hverandre: det ene er at dette er et ganske lett gjennomskuelig fortellergrep, og det gjør at jeg jatter uengasjert med på historien. For det andre synes jeg ikke den er morsom eller er spennende, og er heller ikke så veldig fan av tegningene, som er ting to. En litt lumpen start.
Siden vi er innpå det kan vi jo få unna de dårlige tingene først. Dette er en ganske nyansert antologi som har mye bra, men det finnes jaggu meg noen dårlige ting her også som rett og slett ikke går hjem hos undertegnede. Det gjelder både reiseskildringen til Jens K. Styve og tegneserien «Herr Faust» av Lobotom. Reiseskildringer er kjedelige, og jeg syns ikke Jens K. Styve forteller en særlig god historie. Om det er på grunn av Styve som historieforteller eller kildematerialet har i og for seg ikke noe å si. Historien er kjedelig og jeg er ikke så veldig fasinert av Styves tegninger heller. Grått og kjedelig.
Om «Herr Faust» av Lobotom er det ikke så mye å si, egentlig. Det er en fin tegning av en knyttneve med dress og det er god photoshopping. Jeg syns imidlertid ikke det er så spennende å se en tegning photoshoppet over på forskjellige bildeflater slik Lobotom har gjort her. Den forteller sikkert en lengre historie, men jeg liker det ikke. I fare for å jazze på meg definisjonfanatikere er dette mer en serie illustrasjoner enn en tegneserie. Det er samme motiv på forskjellige bildeflater. Det er ikke en historie, det er ingen bevegelse her, det er ingen tekst her. Kanskje er det et forsøk på noe eksperimentelt, men det funker ikke for meg. Visuelt er også kombinasjonen med foto og illustrasjon mest irriterende.
Silje Rønnebergs Hogstads bidrag stiller jeg meg også ganske lunken til. Det er en historie om en mamma som forteller om en beverbaby til barna sine, og barna tror hun mener en faktisk baby. Det er egentlig alt, og slik blir det ikke så gode historier av egentlig. Serien ser ut til å være malt på papp og den er veldig mørk og dyster.
Videre er både Anders Kvammen og Didrik Magnus-Andreassen en salgs mellomting. Det er fine bidrag, men i antologisammenheng er de litt uinteressante. De er enten forkastede arbeider (Kvammen) eller en smakebit (M.-Andressen); ting som ikke står helt på egne ben, og det merker man. De faller litt mellom to stoler, og selv om det er flotte historier svinner de litt hen i bokens helhet.
Når beveger vi oss inn i bokens beder partier. Aller først «Små Gjøremål» av Martin Ernstsen. Den er basert på «På gjengrodde stier» av Knut Hamsun. Ernstsen hadde også samme kildemateriale i sin historie «Noget Småtteri» fra Blokk Forlags antologi Byrjing (2017) og om man har begge to er det gøy å lese dem sammen. Ernstsen har en flott og sjarmerende strek. Han holder for tiden på med en omfattende behandling av Hamsuns «Sult» så Ernstsen har Hamsun på hjernen for tiden. Mens man venter i spenning på den er derfor flott med noen små, kanskje litt mer uanstrengte historier i ventetiden.
Anja Dahle Øverbyes bidrag er basert på en absurd historie fra virkeligheten. Den tar for seg en hendelse i Great Yarmouth i 1845 hvor en hel del mennesker omkommer i en bro-ulykke. Jeg måtte faktisk google hendelsen, for Øverbye holder det herlig mystisk hva som egentlig forgår her, men jeg liker det veldig godt. Det er mørkt, dystert og litt skummelt.
Det desidert beste med Forresten er de tingene som ser litt annerledes ut. Som bryter med resten av boken. De tingene som jeg aldri har sett før. Å oppleve noe helt nytt, enten visuelt eller fortellermessig. Det får jeg en del av i denne boken. Bidragene til Ezra Düzen, Erlend Peder Kvam, Herman Breda Enkerud, Tim Tvedt og Berliac er helt fantastiske på hver sin måte. De bidrar alle, med sine unike stemmer, noe flott, snålt og morsomt i denne antologien. Kvam har noen utgivelser på nakken både på det Tyske studioet/forlaget Colorama og det tjekkiske Kus i tillegg til en del selvpubliserte saker, og har vært med i Forresten en del ganger. Han er en kreativ kraft som ikke er redd for å endre uttrykk og teknikker. Love it!
Tvedt og Berliac har tidligere gitt ut bøker på Jippi, henholdsvis «Omrokkering» og «Sadbøi»(Berliacs nyigste utgivelse). Tvedt på sin side gir oss en liten smakebit på en forhenværende utgivelse som bare heter «Tegneserier». Bidraget heter «Pissgult» og er i lignende takt som forrige Forresten-bidrag. Den er en poetisk og oppstykket tilnærming til tegneserien som språk. Annerledes, spennende, kult og gult. Berliac forteller også en poetisk og vakker historie om et trøblete forhold. Historien heter «Akvarium» og oppleves som litt mer finslipt i stilen. En flott historie.
Düzen og Enkerud er imidlertid debutanter. Enkerud har tidligere laget «Fast Track» (anbefales) og hans bidrag, «Albergine sitter på do og tenker på seg selv», har den samme følelsen av spontanitet som «Fast Track». Selv om det kan oppleves innfallsbasert er Enkerud er kapabel forteller og det hele nøstes sammen utrolig godt som helhet. Düzens bidrag, «Baby Juice» er noe helt nytt for undertegnede. Det er rart å lese noe som jeg forstår så lite av, men som likevel treffer så sabla godt. Boken er en flott utgivelse, men det er denne gjengen som gjør boken til en slager.
Forresten 32
Av diverse
ISBN 9788292226766
127 sider
170 kr.
Jippi Forlag
