I samband med en aktuell filmpremiere ser vi på Masters of the Universes historie som tegneserie i Norge.  

Men første en liten innføring – Og det kan nok trengs, for konseptet er kanskje ikke så allment godt kjent som produsentene av den nye filmen håpet på:

I 1977 takket leketøysfabrikanten Mattel nei til å lage leker basert på en ny science-fictionfilm som var under produksjon, «Star Wars». I ettertid kan dette kanskje regnes som en tabbe på nivå med Dick Rowes avgjørelse om ikke å signe Beatles i 1962. Men Rowe gjorde det godt igjen ved å signe Rolling Stones¹, og Mattel fant også sin Stones.   

Og de lagde den selv. I 1982 lanserte selskapet et leketøyskonsept som var amalgam av det som markedsanalysene fortalte dem at gutter i 6-10-årsdalderen likte: Science fiction, fantasy og superhelter, sverd og laserpistoler. Farvel, 70-tallspedagogikk., 80-tallet var kommet for fullt.

Sentralt i konseptet sto He-Man, en blond og muskuløs superhelt inspirert av Conan Barbaren. Etter hvert ble He-Man det hemmelige alter egoet til den bedagelige Prins Adam, arvingen til Eternia, en fremmed og eventyrlig planet som er regulert delvis av magisk teknologi, og delvis av ren magi. Adam får superkreftene sine fra den mystiske trollkvinnen på slottet Greyskull. I Greyskull finnes hemmeligheter som kan gjøre deg til herre over universet. Derav navnet til serien – Masters of the Universe (heretter kalt MOTU). He-Man må beskytte Greyskull mot onde krefter som vil misbruke dets makt, og særlig den demoniske trollmannen Skeletor og hans krigere.   

Slik var konseptet, og smågutter over hele verden elsket det, ikke minst takket være synergieffekten fra en 130 episoder lang tegnefilmserie som gikk fra 1983 til 1985, og deretter like lenge i reprise. At serien bare var lagd for å selge leker, la ingen demper på entusiasmen hos ungene, tvert imot.

Men i Norge var tegnefilmene bare tilgjengelige for husstander med satellittantenne, og på video, så leketøybutikkene måtte tilby i alle fall noen inspirerende eventyr selv. Fra 1983 til 1985 distribuerte Brio åtte MOTU-tegneseriehefter; seks av dem var oversatte versjoner av småbladene som fulgte med de ulike lekene, mens to av dem så ut til å være laget spesielt for utdeling i leketøysbutikkene.    

Gratishefter fra tidlig 80-tall

Disse heftene var usignerte, og ble delt ut gratis. På andre halvdel av 80-tallet bestemte imidlertid norske forlag seg for å satse på leketøysfranchise-tegneserier for alvor. Og det gjaldt å handle raskt, for slike titler var jo vanligvis bare populære i noen få år.

Nystartede Gevion (senere Bladkompaniet) gikk hardt ut i denne nye bølgen, med Transformers (1987-1990) og Action Force (egentlig G.I. Joe, 1988-1991). Senere kom The Real Ghostbusters (1988-1989), som var Atlantic forlags siste krampetrekning på det norske markedet, og Hjemmet ga ut Teenage Mutant Hero² Turtles (1990-1994), som kanskje var den mest suksessrike av disse. På sitt mest populære kom det nytt nummer hver tredje uke.   

For de som vokste opp med mediebildet på 80-tallet virket MOTU som den klart mest populære av action-leketøyfranchisene (med unntak av Star Wars, og før Turtles). Likevel nølte de norske forlagene tilsynelatende med å gi MOTU sitt eget blad.

Kanskje skyldtes det mangelen på godt stoff, og nok av det. Meningene kan nok være delte om kvaliteten, men Bob Budiansky og Simon Furman (Transformers) og særlig Larry Hama (Action Force) la i hvert fall ned en reell innsats i historiene. MOTU manglet denne nøkkelfaktoren – en manusforfatter med kontroll.

I 1987 lanserte da Semic likevel bladet Starfighter, som MOTU delte med M.A.S.K.. Et umake par; Konseptuelt hadde M.A.S.K. hørt mye mer naturlig sammen med Action Force eller Transformers. Særlig ettersom alle de tre sistnevnte franchisene var eid av Mattels konkurrent, Hasbro. Men Semic tok kanskje hva enn som var ledig. Og som noen ville sponse dem for.

Til å begynne med var begge seriene i bladet levert av DC. For å fylle opp de tre første utgavene brukte man DCs miniserie skrevet av Paul Kupperberg og tegnet av George Tuska. He-Mans aller første tegneserie, fra 1982, også den skrevet av Kupperberg, var faktisk en crossover med Supermann³, men den kom aldri på norsk.  

MOTU hadde ikke helt funnet sin endelige form da miniserien ble sendt ut i 1983, så Kupperberg og Tuska sto fritt til å eksperimentere litt. Serieskaperne brukte pliktskyldig de figurene som Mattel hadde utviklet, men var ellers mest opptatt av å fortelle et fantasy-epos. De la til flere figurer for egen regning, og satte figurer fra leketøykatalogen inn i nye og større sammenhenger. Tegneserien var av den gamle skolen. Inspirasjonen fra Marvels Thor og He-Mans arketyp, Conan, var åpenlys. Tone og dialog var høytidelig. Alle brukte mange ord på å si lite, alt ble forklart og kommentert, samme hvor tydelig det framgikk av tegningene Men Kupperberg og Tuska hadde i alle fall sansen for det episke

Som et apropos til den nye filmen må det legges til at samme året ga Semic også ut en MOTU filmspesial, basert på Gary Goddards film med Dolph Lundgren i rollen som He-Man. Denne tegneserien var produsert av Marvel, med manus tilpasset av Ralph Macchio (ikke i slekt med Karate Kid-skuespilleren) og tegninger, igjen av George Tuska. Enten det nå var hans ide eller et redaksjonelt pålegg, så tegnet han figurene for å ligne mye mer på lekene og tegnefilmene enn på skuespillerne i filmen. Klokelig nok, kanskje, for ikke mange så filmen uansett. Den ble en fiasko hos både kritikere⁴ og publikum.  Og selvsagt kom den aldri på kino i Norge.

Tilbake til månedsbladet. I Starfighter # 4/1987 var DC sin MOTU-miniserie brukt opp, og Semic gikk over til å trykke materiale fra Marvel. Både Transformers og Action Force var prestisjetitler hos Marvel, så man skulle kanskje tro at de ville gi He-Man samme behandling. Forskjellen var bare at MOTU-seriene til Marvel ble gitt ut under imprintet Star Comics, som rettet seg spesielt mot barn. De mest populære titlene til Star var Care Bears og Muppet Babies. Det burde være et rødt flagg.  

Den første årgangen av Marvel MOTU var skrevet av Mike Carlin og tegnet av Ron Wilson. De startet på den tiden da Mattel pøste ut nye figurer og lekesett i et forsøk på å beholde markedsandeler, I løpet av et par hektiske år var det ikke mindre enn tre skurkebander i He-Mans verden: Skeletor og hvem han enn kunne få tak i (om noen), Hordak og den onde horden, og King Hiss og slangemennene.  

Det ble mange nye figurer, og serieskaperne gjorde kun det absolutte minimum, som var å vise fram disse lekene. Mye produktplassering, lite historie. Eternia virket tomt hos i Carlin/Wilsons historier, folketomt og kjedelig. Med unntatt av noen få av He-Mans venner var det liten plass til de etablerte karakterene. Eternias hovedstad Eternos virket som et lite og provinsielt sted.  Skeletor var påfallende ensom. Gang på gang prøvde han å erobre Eternia alene, eller med en håndfull tvilsomme allierte som ofte bare så vidt tolererte ham.

Kanskje det beste eksemplet på hvor blindt serieskaperne fulgte produktplasseringsregelen finner vi i «Lenge leve kongen» (Starfighter # 3/88). Flere nye figurer skal introduseres, blant annet Skeletors to nye lakeier. Måten Skeletor rekrutterer disse på, er ved å be til sine mørke guder om å sende ham nye hjelpere (som et barn som ønsker seg nye MOTU-figurer til jul). Og gudene bønnhører ham, ved å trylle fram lakeiene Ninjor og Blast-Attak. Men Skeletors guder har tydeligvis sans for humor, for Blast-Attak er først motvillig til å hjelpe ham. Greia til Blast-Attak er at han er vandrende flerbruksbombe, en robot som kan sprenge seg selv og bli satt sammen igjen etterpå. Måten som figuren hans illustrerer dette på, er ved den deler seg i to når du trekker i ei snor, men serieskaperne tok dette designet litt for bokstavelig. De trodde Blast-Attaks superkraft var at han bokstavelig talt kunne dele seg i to, og det var alt, og måtte tydelig anstrenge seg for å få en så ubrukelig egenskap til å virke imponerende:     

Skal jeg tolke Carlin og Wilson i beste mening, så er det mulig at de med vilje prøvde å imitere hvordan barn selv leker med MOTU-figurer. En plenflekk, et halvt dusin figurer, et kjøretøy, kanskje et lekesett, og ellers ingen uvesentlige detaljer. Ren minimalisme. Men hvem vil ha minimalisme fra kampen om universets herredømme?

I Starfighter # 6/88 hadde man gått tom for nye leker å markedsføre, og Mike Carlin ble erstattet av George Caragonne (Wilson ble værende, eller rettere sagt, han kom og gikk litt). Om Caragonne ikke var en forfatter i toppklasse, så fikk man inntrykk av at han prøvde. Han hadde ideer, han hadde sansen for drama og karakterer, og han behandlet Eternia som en levende verden.   

Akkurat i det Marvels MOTU var i ferd med å bli litt bra, var det slutt. # 13 var den siste utgaven fra Marvel, og de siste Marvel-historiene ble trykket i Starfighter # 7/88, som nå var blitt et rent MOTU-blad.

Semic greide å holde liv i bladet året ut. Seriene som de brukte for å fylle de resterende bladene (# 8-12/88) med, var for en stor del usignerte, men ved nærmere undersøkelse har det vist seg at de stammer fra UK London Editions Comics’ MOTU-blader (1986-1988). Disse britiske serieskaperne og redaktørene hadde nok ikke så mye tillit til lesernes konsentrasjonsevner, for hver historie var bare på seks sider. Men de sjenerte seg i det minste ikke for å bruke hele lekekassa av figurer som de hadde til rådighet, eller for å plusse på med egne konsepter. Dårlig tegnet, verre fargelagt, men Eternia føltes igjen levende, den korte tida det varte.  

Starfighter ble lagt ned ved årsskiftet. Men i 1990, når lekene var i ferd med å forsvinne helt fra butikkene, gjorde MOTU et overraskende lite comeback i norske bladhyller. Da lanserte nystartede Folkeforlaget det første og siste norske månedsbladet med tittelen Masters of the Universe. Folkeforlaget var i det hele tatt en ambisiøs satsing (de huskes kanskje best for å ha gitt ut en pocketbok med Bobby Londons Skipper’n), men hele forlaget ble lagt ned etter tre måneder, og tre nummer av MOTU   

Dessverre har det ikke lykkes for meg å spore opp noen av disse numrene, så jeg vet ennå ikke hvor Folkeforlaget tok materialet sitt fra.

Senere, da fansen var blitt voksne, kom Cartoon Network med en nye animert serie (2002-2004), og med den nye bølger av MOTU-tegneserier. Image, Dark Horse og igjen DC har vekslet på å lage nye historier, til dels like episke som de nå voksne nostalgikerne innbilte seg at deres barndoms leker var. Men det er en annen historie, for ingen av disse seriene er kommet ut på norsk.

Så lenge varte ikke Greyskulls kraft.

1. https://iaspm.org.uk/guitar-groups-are-on-their-way-out-mr-epstein-dick-rowe-1962-the-impact-and-influence-of-the-british-invasion-1964-1967/ ↩︎
2. Britisk sensur endret ordet «Ninja» i Teenage Mutant Ninja Turtles til «Hero» fordi man følte at «Ninja» hadde for voldelige implikasjoner for en barneserie. Mange andre europeiske land fulgte deres eksempel. https://www.mentalfloss.com/article/90945/why-teenage-mutant-ninja-turtles-was-hero-turtles-uk ↩︎
3. https://he-man.fandom.com/wiki/From_Eternia_–_With_Death! ↩︎
4. https://www.rottentomatoes.com/m/masters_of_the_universe ↩︎