Landet uten sol

I påvente av en ny «Amuletten»-bok satser forlaget Fontini på Tim Proberts helt ferske fantasyserie for alle aldre, «Lightfall».

I beste «quest»-tradisjon åpner bokens permer seg til et kart over Irpa, den verden vi nå skal inn i. Tolkiens lingvistikk og format ligger tykt over hele historien. Eventyret handler om den engstelige jenta Beatrice og hennes nye følgesvenn Cadwallader, som må finne igjen Beatrices surrete gamle bestefar, trollmannen Alfirid. Bea er urolig for hva den gamle trollmannen kan ha funnet på, mens Cad trenger Alfirids hjelp til å tyde sitt utdødde folks språk. Sammen legger de ut på en farefull reise.

Men samtidig med at vi følger Bea og Cads opplevelsesrike reise, foregår en annen, mørkere del av historien som vi aner er knyttet til trollmannens plutselige oppbrudd. På Irpa har der en gang for lenge siden hendt noe forferdelig. Hele Cads folk, galdurianerne, er blitt utslettet, og noe skjedde med Irpas sol. Nå er store deler av Irpa mørklagt mens resten er avhengig av de mystiske «lysene». Og ved et uhell har nå mørke krefter blitt vekket, og de grimme skikkelsene samler seg til det som skal bli et stort slag ved slutten av første del.

Vi utforsker en velkjent men fremmed verden, full av skrukkete trollkjerringer og-karer, krumhalsede mørke silhuetter, forunderlige vesener og fenomener, og en overordnet middelaldersk atmosfære.

De to hovedpersonene er en herlig duo, med Bea som den fornuftige men nervøse novisen, mens Cad er den evige optimisten som heldigvis har nok kamptrening til å kunne forsvare sine noe risikofylte veivalg. Bea er nok et menneske, mens Cad er et annet slags vesen, kanskje som en slankere og mer snakkefør Totoro. Forfatteren skaper et vakkert vennskap her, hvor det er lett å identifisere seg med begge disse to. Cad er så velsignet rett-fram i sin holdning til verden, at man virkelig kunne ønske alle nervøse mennesker en slik venn. Her er selvsagt spor av ringbæreren Frodo og hans våpendrager Sam, men i Bea og Cads skikkelser får tegneren fram andre aspekter ved dem begge.

Boken er en fryd. Tegningene er utrolig forseggjorte og detaljerte, og Probert har fullstendig kontroll over de ulike stemningsleiene. Her fornemmer vi den frodige skogen, lyset gjennom trærne, de rare vekstene og tiden på dagen. I klare, fortellende bilder skildrer han med humor og drama en kortversjon av Bea og Cads første uke på veien sammen. Men i de mørke scenene er han virkelig mørk, det er blod og tåke i horisonten, slagscenene er actionfylte og dramatiske, og hele tiden imponerer han med et filmatisk driv over rutene.

Noen ganger er det imidlertid som om viktig informasjon drukner litt i det hele. Helt i begynnelsen får vi et glimt av hvordan de mørke kreftene er blitt satt i sving, men det var kun ved annen gangs gjennomlesing at jeg så den lille skyggen av monsteret som tilsynelatende her ble vekket opp. En annen slik detalj er skildringen av Beatrices angst – Probert tegner den som sorte, slangeliknende former som oppstår når Bea står overfor en utfordring. Det tok det en stund før jeg klarte å dekode dette, men da fungerte det veldig bra. Serieskaperens stil er særegen, men hvis jeg skal gjette vil jeg tro at Maurice Sendak har vært en viktig inspirasjonskilde, selv om Proberts stil er mer filmatisk og detaljrik, med særlig fokus på lysets karakter i bildene. Det er mye energi i tegningene, både i actionscenene og i de mer lyriske bildene.

Men vi er altså bare ved Del 1, og selv om jeg har en anelse om hvordan det går til sist, kjenner jeg at jeg venter allerede utålmodig på neste bok. Men det er vel verdt å gi Probert tid til å fylle de neste bøkene med like godt innhold som det vi ser her.