Minst en sommer til

Hvor lenge kan det vare? Enn så lenge holder Therese G Eide koken med den nye samlingen «Intet nytt fra Sommerfronten».

Tittelen er selvsagt en parallell til den forrige samlingen, «Intet nytt fra høstfronten» (2024), Muligens var det en lenger sekvens om bilferie i Norge som fikk Eide og Strand forlag til å følge mønsteret. Denne er bokas suverent lengste, og går fra side 41 til 55 (eller 57-58; overgangen er litt flytende), pluss en nytegnet åpningssekvens. Andre sommerlige affærer inkluderer tivolitur, hyttetur og husmaling, selv om alle tre sekvensene like gjerne kan ha foregått om våren eller tidlig på høsten opprinnelig. Dessuten er den en «running joke» at det er veldig vanskelig å få ungene til å ha på seg solkrem. Når foreldrene endelig lykkes med å få dem til å godta solkremen, er det neppe tilfeldig at dette skjer på bokas aller siste side.

Dette er den femte regulære «Intet Nytt fra Hjemmefronten»-samlingen¹, og bokserien har skiftet format igjen. Fra 150+ siders nesten kvadratiske hardcoverbøker, til standard 120 siders softcover-album og nå til 120 siders nesten kvadratisk softcover-album. Jeg skjønner selvsagt at disse endringene er rene overlevelsesteknikker i et stadig trangere marked for trykte stripeserier, men det gleder meg å slå fast at det i alle fall ikke går ut over kvantiteten. Tre striper på hver side, stort sett, og samme sidetall som sist. Liten, men fyldig.

Hva så med kvaliteten? Alle stripeserier utvikler et formular, og flere av stripene i «Sommerfronten» har bedre dialog enn sluttpoeng, men etter å ha lest ferdig kan jeg slå fast: «Hjemmefronten» er, i tillegg til morsom, også mindre forutsigbar og mer variert enn de fleste moderne populære norske stripeserier. Og det skyldes blant annet at dette er den tenkende mors tegneserie. Therese har en skamgod formuleringsevne, og et rikt interessefelt; hun er en sofistikert voksen som har bevart barnet i seg. Hun er «en av oss», en nerd, (det samme er gubben, egentlig) og hun er aldri redd for å la det synes i serien. Her er det til og med en «Dungeons & Dragons»-parodi, og alle som vet hva det betyr, vet hvor lett det er å ty til de verste klisjéene her. Therese unngår stort sett disse.

Det er alltid noe nytt fra Hjemmefronten, alltid et annerledes perspektiv i dag, eller i alle fall i månedenes sekvens fra bladet Lunch, der jeg til vanlig leser serien. I det nyeste nummeret prøver Therese å stimulere ungenes hjernevinninger ved å legge undertekstene til «Orions belte» på en «Dinotrux»-video.

Men jeg har også tidligere spurt når, og hvordan denne bobla kommer til å sprekke. Premisset har vært uforandret ganske lenge nå, men guttene vokser til. Noe Therese da også har uttrykt angst for flere ganger i seriens historie, også i denne boka. Jo, hun kan selvfølgelig bare dikte fritt i all uoverskuelig framtid, men hvor mye lenger før «Hjemmefronten» bare skildrer en fortidig status? I en av bokas striper uttrykker storebror ønske om å kunne bli usynlig. Therese, som har nok fantasi til å tenke seg flere grunner til dette, er synlig lettet når det viser seg at han ville brukt den evnen til å leke gjemsel. – Noen år igjen av barndommen ennå, altså, sier gubben. Men noen av oss, og ikke bare Therese, følger spent med på hvor lenge.