Øyvind Lauvdahl er ikke blant Norges mest profilerte serieskapere, men han er stadig aktiv, og aktuell med festivaltatoveringer så vel som «tegneseriereisebrevromanen» Kjære Sorgefri.  Serienett snakket med ham på festivalen Bergtatt

Du fikk din profesjonelle debut i bladet Larsons Gale Verden i 1997. Hva slags serier var det du leverte denne gangen?

Det var humor, så det passet inn i profilen til bladet, og det var vel først og fremst samme type, kall det vitsetegninger, som Gary Larson lagde, enrutere. Men det ble vel etter hvert bare for eksperimentelt i formen, kanskje også i innholdet. Det var ikke en brutal overgang, men gradvis gikk jeg bort fra en humor som passet inn i det formatet til en humor som var mer eksperimentell. Men akkurat hva den eksperimenteringen besto i er kanskje vanskelig å definere. Det var rett og slett en redaksjonell vurdering fra Sigbjørn Stabursvik at dette bevegde seg i en retning som ikke lenger passet inn i profilen til bladet. Jeg hadde absolutt ingen problemer med den vurderingen, jeg bare utviklet meg i en annen retning.

Etterpå jobbet du med noe du kalte for «Fragmenter», både i Forresten, Pokus og i et par publikasjoner som du kalte «En Samling Fragmenter». Kan du forklare dette ordvalget?

Til å begynne med var det en måte å prøve å forstå tegneseriemediet på, og utvikle meg selv om tegner, ved at jeg gikk og fokuserte på deler av en tenkt historie, en tenkt helhet. Jeg innså at jeg ikke ville være i stand til å tegne en 300 siders tegneserieroman, men jeg var i stand til å velge ut et punkt fra en tenkt 300 siders tegneserieroman som jeg da kunne velge å løse, å tegne. Det var der det begynte. Men det utviklet seg til å ligne mer på litterære fragmenter, rett og slett, som en egen uttrykksform, etter hvert som jeg laget disse fragmentene som først og fremst gikk i Pokus, noen gikk i Forresten, men jeg tror det var senere.

Jeg kalte mye for «Fragmenter», for det var en tittel som antydet at det var ikke nødvendigvis en helhetlig historie i seg selv, det kunne bare være en beskrivelse av en stemning, av en sekvens i et tenkt, større narrativ, eller av en teknikk. Men etter hvert ble det mer enn det. Jeg skjønte seinere at flere av fragmentene hadde tematiske og tegnetekniske likheter som gjorde at jeg kunne sette dem sammen til en helhet som ga en større mening, og som skapte et større rom som en tegneserie. Så det ble en egen, større tegneserie av disse små fragmentene, og det var ideen min til «En Samling Fragmenter». Den var ment å skulle bli en bok, bestående av tre deler, til slutt; kun to av dem ble utgitt. Men det var ment å være nærmest bokstavelig talt en samling av de fragmentene i så mange betydninger av det uttrykket som man kan tenke seg.

Din forrige tegneserieutgivelse, før «Kjøre Sorgenfri», var «Kina Town» i 2014. Hvordan ble den til?

Aller først kom «Torsken Bel Air», som jo var en novelletegneserie, i 2003. Den var basert på et kortfilmmanus av multikunstneren Jens K. Styve. I mellom den og «Kina Town» lagde jeg en adaptasjon av Edgar Allan Poes «The Conqueror Worm», som jeg bare solgte som et «print on demand»-prosjekt; en tegneserie i billedbokform. «Kina Town», som «Torsken Bel Air», ble laget med tillatelse fra Jens K. Styve, basert på et kortfilmmanus som han hadde skrevet.

For tiden lager du også fortløpende en slags tegneserier for Instagram. Hvordan har disse blitt mottatt?

Litt på samme måten som de opprinnelige fragmentene, som ble produsert fortløpende, nærmest som råmateriale for en tenkt, større helhet, så har jeg produsert en serie fortløpende på Instagram bestående av enrutere som framstår som fotograferte tegninger. Den har blitt mottatt ganske bra, antageligvis bedre enn noe annet jeg har gjort, bokillustrasjoner, dataspill eller tegneserier. Den har et internasjonalt nedslagsfelt, og det har nok også noe å gjøre med at deler av de tegningene som serien består av, er tekstet på engelsk. For meg er den et rart fenomen; jeg kan ikke forklare det.

Såpass rart av folk har tatovert tegningene dine på kroppen sin. Hva synes du om det?

Ja det stemmer, overraskende mange. Mellom 10 og 20 mennesker fra hele verden har uoppfordret gått til det steget å tatovere disse tegningene på seg selv. Mange av dem med min tillatelse, men noen ganger, helt uten noen slags foranledning, mottar jeg en melding i innboksen eller ser navnet mitt kreditert på Instagram ved et bilde på noen andre sin kropp. Og da er det både en veldig stor ære for meg, men det er også underlig; det er utenfor min kontroll, og det er lettere surrealistisk også.

I samarbeid med et nordnorsk forlag kalt Utenfor Allfarvei har vi også kuratert en kunstutstilling i Harstad i forbindelse med Iliosfestivalen i år. Der ble tegningene mine ble blåst opp og vist samtidig som en tatovør tatoverte, i kontrollerte former, tegningene mine på mennesker som var interesserte i å få disse. I den situasjonen var det jo mer kontroll enn på Instagram, men prosjektet var et slags svar på det som skjedde på Instagram. Og det ble veldig godt mottatt.

La oss da endelig komme til «Kjære Sorgenfri». Hvordan begynte denne serien?

Den begynte fordi en oppdragsgiver, gatemagasinet «Sorgenfri» i Trondheim ville at jeg skulle levere en tegneserie til årboka deres. «Sorgenfri» har vært veldig flinke til å bruke lokale illustratører og for så vidt også tegneserieskapere. Så da jeg flyttet til Finnmark etter å ha bodd i Trondheim i mange år, ble jeg bedt om å bidra med en tegneserie. Da tok jeg utgangspunkt i mine nye omgivelser, og skapte en karakter som reiste til Finnmark for å utforske fylket. En sekvens i året, der karakteren min snublet seg gjennom de mørke delene av vårt kontinent, nærmest som en parodi på den store hvite jegeren i vestlig litteratur. En mann som misforstår mye av det han opplever, og samtidig kan fortelle leseren litt om hvordan livet er oppe i nord.

Til de vanlige utgavene av «Sorgenfri» har jeg – og det gjør jeg ennå – levert illustrasjoner, først og fremst portretter av selgere, men ikke tegneserier. Det har vært tegneserier på trykk der, av Marte Thingstad, men jeg kan i alle fall ikke huske å ha hatt tegneserier på trykk i magasinet.

Det kan virke som du har moret deg ganske mye med populærkulturelle referanser i «Kjære Sorgenfri».  Har du vært veldig bevisst på å legge inn slike referanser, eller kom det av seg selv?

Jeg er nok opptatt av intertekstualitet, og synes det er artig å jobbe med den typen referanser. Det finnes flere nivåer i serien, og på et av de nivåene så er det jo en kritikk av den tilnærmingen til et område – Som jeg nevnte, den store hvite jegeren eller erobreren, eventyreren som reiser til et område og ser det ut fra sine egne forestillinger. Både Brødrene Dal og Onkel Reisende Mac i «Fragglene» er jo i seg selv parodier på slike karakterer. Jeg refererer helt klart til slike popkulturelle fenomener for å forsterke, på det nivået, akkurat det aspektet av serien. Det er jo ikke nødvendigvis postkolonialistisk kritikk, men den har definitivt det aspektet også.

Hvor lenge holdt du på med «Kjære Sorgenfri»?    

Jeg holdt på i fem-seks år med en sekvens i året, så utfordringen var å skape, og holde på, et helhetlig uttrykk. Man forandrer seg jo mye på såpass lang tid. Men litt på samme måte som jeg jobbet med «Kina Town» versus «Torsken Bel Air», var det en øvelse bare det å klare å gå tilbake og inn i en materie som man kanskje hadde miste kontakten med. For tida har gått.

Les også:
Nordnorsk infotainment