Øyvind Lauvdahls «Kjære Sorgenfri» er en kompakt hyllest til våre nordligste fylker.
Øyvind Lauvdahls forrige tegneseriebok var «Kinatown» i 2014. De siste årene har han vært mest aktiv som serieskaper på Instagram, men underveis hadde han en juletradisjon. For årboka til gatemagasinet Sorgenfri (som tilsvarer Megafon i Bergen og =Oslo) laget han i perioden 2010-2016 reisebrev i tegneserieform (han lagde også illustrasjoner for de vanlige utgavene av Sorgenfri, men ikke tegneserier). Ideen fikk serieskaperen da han flyttet fra Trondheim til Finnmark, og han skapte en figur, «Onkel Reisende Øyvind» som kunne reflektere hans fascinasjon over det «eksotiske» Nord-for-Polarsirkelen-Norge.
Onkel Reisende Øyvind kan altså leses som en delvis selvbiografisk skikkelse, men det litt mer ved han. Lauvdahl har beskrevet ham som «den store jegeren som utforsker det mørke kontinentet», altså en arkaisk arketype av en kolonialistisk eventyrer. I praksis framstår han i serien som en naiv og fordomsfull, men lærevillig søring. Lauvdahl er nordlending selv (han kommer fra Mo i Rana), men en skal nok ikke se bort fra at han til en viss grad identifiserer seg med den begeistrete «eventyreren».
Onkel Reisende Øyvind er nemlig mer enn bare klossete turist med oppdagerpretensjoner. Han modnes og lærer mye, formodentlig litt i samme takt som serieskaperen. Grovt sett kan en si at serien i utgangspunktet er mer humor og satire, men blir etter hvert minst like mye informasjon. Å kalle «Kjære Sorgenfri» for infotainment er ikke upresist; Øyvind Lauvdahl ønsker utvilsomt å lære oss noe om Nord-Norge generelt og Finnmark spesielt. Serien er heller ikke spesielt ensporet i skildringen av forskjeller mellom nordlendinger og søringer; flere ganger får Onkel Reisende Øyvind lov til være fornuftens røst i kontrast til karikerte nordlendinger som for eksempel den rånete finnmarkingen som kjører snøscooter i helsetrøye mens han fnyser foraktelig av offentlige reguleringer.
Med tanke på at serien ble til ved at Lauvdahl lagde noen få, små kapitler spredd ut over en periode på åtte år, er det ikke overraskende at boka er noe ujevn. Noen ganger blir det mer komikk, andre ganger blir det ganske mye tørrprat. Og det hjelper ikke på flyten at et av kapitlene i sin helhet handler om serieskaperens sivilforvarsopplæring på Starum Leir, Toten.
Men tegningene til Lauvdahl egner seg bedre for en episodisk tegneserie som dette enn for en filmatisk fortelling som f.eks. «Kinatown». Både i strek og oppbygging er det mulig å se tegn helt tilbake til arven fra Hergé; Det er noe nøkternt og underspilt med tegningene hans som kontrasterer og forsterker seriens litt mer absurde situasjoner.
Den største konstanten i serien, bortsett fra Lauvdahl strek, er hans hang til populærkulturelle referanser. De fleste skjønner vel hva «Onkel Reisende Øyvind» viser til, og referansene til Brødrene Dal ville vært åpenbare selv om han ikke hadde påpekt dem. Men også ellers kommer de populærkulturelle referansene tettere enn i noen norsk serie siden Dadaph Serraph. For undertegnede, som i likhet med Lauvdahl er et barn av 80-tallet, er disse en frydefull guilty pleasure, selv om det må innrømmes av flere av referansene er der mest for syns skyld. De mest vellykte eksemplene på Lauyvdahls lune humor kommer ikke fra disse, men fra tørrvittige kommentarer og fra observasjoner som ser ut til å ha mer rot i virkeligheten.
Samlingen «Kjære Sorgenfri» består av fire opprinnelige kapittel, samt et femte som ble laget spesielt til denne boka. Her oppsummerer serieskaperen sine generelle erfaringer fra Nord-Norge. Å samle trådene på denne måten var nødvendig og riktig for å gi reiseskildringen en helhet og oppnå det som må ha vært bokas hovedhensikt – Nemlig å levere en varm, hjertelig og samtidig reflektert hyllest til naturen og folket i nord.
Kjære Sorgenfri
Av Øyvind Lauvdahl
ISBN 978-82-93254-25-6
76 sider
200 kr.
ÜberPress
