Hva betydde Pyton for deg? Vi har snakket med norske serieskapere som vokste opp med det utskjelte og populære humorbladet. 

Forsideillustrasjon av Michelle Hvidsten. Etter ein ide av Trond Sätre.

Pyton fyller denne våren 40 år og dette markeres blant annet med lanseringen av Øyvind Holens sakprosabok om bladets historie. Serieskaperne som bidrog til Pyton, et blad som i veldig mange tilfeller ga dem en karriere innen tegneserier, uttaler seg som erfaringene sine, men hva med de som vokste opp med det kontroversielle seriemagasinet? 

Vi har snakket med et knippe velkjente serieskapere fra generasjonen som vokste opp med Pyton, og stilt dem alle de samme spørsmålene:

1. Hadde du et forhold til Pyton-bladet?
2. Har du en favoritthistorie? Og i så fall, hva er det med den historien som fenget deg?
3. Har Pyton inspirert noen av dine egne striper/serier, gags etc.?
4. Har du en favoritt-serieskaper som ble din favoritt på grunn av Pyton, og hva likte du med arbeidet deres?
5. Er Pytons tid (innhold, tone, produksjonsmåte) forbi for evig, eller er det noe med Pyton som du skulle ønske kom tilbake i norsk seriemiljø?

Torbjørn Lien (Kollektivet, Blacktööth)

1. Pyton kom mens jeg gikk på videregående, og jeg elsket bladet fra første nummer. Jeg hadde selv noen år tidligere begynt å lage tegneserier (for lokalavisa og for bladet KOnK) og å vite at det fantes norske tegnere som var like gode som de utenlandske jeg i alle år hadde lest og sett opp til, gjorde noe med meg.

Før Pyton hadde jeg slukt Norsk MAD siden det kom ut på begynnelsen av 80-tallet. Ja, jeg hadde til og med forsøkt å sende inn noen tegneserier til MAD, men hadde blitt refusert. Så selvtilliten var alt for liten til at jeg turte sende inn noe til Pyton. Og sant og si trodde jeg jo at alle som tegnet der var voksne og godt etablerte. Jeg ante jo ikke at for eksempel Frode Øverli er like gammel som meg. Sånn i ettertid ser jeg jo også at jeg ikke var halvparten så dyktig som de som ble publisert der, så like greit at jeg aldri forsøkte.

2. Ingen favoritthistorie som jeg kan huske.

3. Helt sikkert. Bladet kom jo i det som kan kalles mine formative år, der jeg blant annet var veldig inspirert av, og kopierte amerikanske avisserier og fransk-belgiske humor-og sci fi-serier. Det var flere av tegnerne i Pyton jeg så veldig opp til og forsøkte å etterligne. Humoren påvirket meg selvsagt også, og jeg har garantert laget en del Kollektivet-striper der man kan spore humoren tilbake til Pyton.

4. Arild Midthun var min tegnefavoritt, rett og slett fordi han var så fordømt dyktig. Tegnere som Frode Øveril, Tore Strand Olsen og Bjørn Ousland ble jeg etter hvert også oppmerksom på. Og selvsagt Tommy Sydsæter. Tegningene hans var nærmest surrealistiske for meg, og jeg skjønte ikke hvordan han klarte å lage så «enkle» figurer som samtidig var så profesjonelt gjennomført, om det gir mening.

Seriene Tommy laget sammen med Rolf Håndstad ble selvsagt en favoritt rett og slett på grunn av den komplette galskapen de representerte. Jeg var allerede fan av franske Gotlib, og tror jeg så noe av galskapen i hans serier i det Tommy og Rolf laget. Ja, de overgikk vel Gotlib til gangs etter hvert.

Jeg husker jeg møtte Rolf under et tegneseriearrangement i regi av NTF på 80-tallet en gang, og ble slått av hvor ydmyk og stillfaren mannen var, absolutt ikke noe jeg hadde forventet basert på historiene han skrev. Men sånn er det jo mange ganger.

5. Pyton var nok barn av sin tid. Dette var lenge før internett, memehumor og alt sånn, og humoren i Norge var stort sett ganske snill. Pyton brøt totalt med alle normer, og jeg tror ikke man kan lage noe i dag som vil ha samme gjennomslagskraft. Til det har internett og internetthumor «ødelagt» oss.

Som et veksthus for norske serieskapere var bladet helt unikt og heller ikke noe jeg tror vi vil se igjen. Det var jo ikke så mange steder man kunne komme på trykk på den tiden, mens i dag kan hvem som helst selvpublisere, eller – enda bedre – publisere noe på nettet og potensielt nå ut til et publikum Pyton og de andre magasinene bare kunne drømme om.

Are Edvardsen (Überpress)

Pytonbladet vokste jeg opp med, og det betydde mye for meg selv om jeg oppdaget det relativt sent, i 1991. Det var forsidene som fanget oppmerksomheten ganske raskt (som seg hør og bør) og de rare historiene om menn oppkalt etter litermål, en førerhund med Hitlerkompleks og en mann med tenner på tørk. Han var nesten alltid blid.

2. Favoritten er et jule-eventyr om to mus som var for fattige til å kjøpe mat til jul, og for fattige til å fryse ihjel. Den historien som satte dype spor. Så dype at jeg leste den høyt på juleavslutningen til folkehøgskolen jeg gikk på.

3. Kun absurd humor, om ikke annet … og en fascinasjon for fransk-belgisk tegnestil.

4.  Flere, men forsidene til Arild Midthun var alltid noe å glede seg til! (Så også fram til når de andre tegnet forsider, men da ble jeg alltid litt skuffet først …)

5.  Nei, humor og satiriske tegneserier er det alltid plass til. Men da Dag Kolstad ble byttet ut med først Waldemar Hepstein og andre, så var det ganske klart at de nye redaktørene ikke skjønte konseptet. Humoren ble mer ondsinnet og sparket i alle retninger, men mest ned. Det ble et blad som lo av leserne sine, og ikke med leserne sine. Om noen tar opp igjen Pyton-flammen, så bør det være i samme ånd som da Redaktøren stod for styringen: med en uendelig appetitt og lidenskap for å arbeide tegnerne sine til døde (i fransk-belgisk stil) for at han skal få et måltid til og leserne skal le i dyre dommer.

Flu Hartberg (Dongery-kollektivet, Jammerdalen, Oslolovers, m.m.)

1 Ja, jeg hadde absolutt et forhold til Pyton. Det er vanskelig å si hva jeg hadde drevet med i dag om det ikke hadde vært for det bladet. Jeg fikk riktignok ikke lov å kjøpe det, Mamma syns det var direkte umoralsk. Og det hadde hun jo i og for seg rett i. Jeg husker jeg og brodern skulle reise med toget alene og hadde smugkjøpt Pyton. Så når toget dro fra perrongen viste vi fram i det fram i vinduet til mamma som stod igjen på perrongen, som en slags triumf.

2. Det er vel kanskje heller karakterer og enkeltepisoder, mer enn historier, som stakk seg ut når det gjaldt Pyton. Jeg minnes alle innfallene til Rhesus og Dølle som enormt kreative, inspirerende i sin fantasifullhet, selv om jeg nok er redd for å gå tilbake og sjekke om alt har tålt tidens tann.

3. Enormt! Jeg prøvde jo også å få en serie med i “Amatør-Pyton”, en parodi på Ole Brumm som het Ole Dum. Men den nådde ikke gjennom. Men ja, jeg var kjempeinspirert, og har helt sikkert med meg noe av den gnisten videre i seriene mine den dag i dag.

4. Tommy Sydsæter var favoritten, men også seriene og forsidene til Midthun, det var så sjukt detaljrikt! Jeg la også min elsk på Pervo-Kris, både tegningene og historiene. Også syns jeg Anarkistene av Tore Strand Olsen var et utrolig tøft konsept.

5. Det pubertale, guttastemnings-aktige i tonen til Pyton syns jeg var litt flau allerede som barn, jeg var jo en følsom type og ikke en sånn som gikk rundt og fortalte groviser. Også savnet jeg noen som turte å mene noe politisk. Så jeg var glad da jeg fant andre serier som ikke baserte seg på kun “pupper er digge”. Den russe/pervo-sjargongen lever jo videre hos kjipe influensere på Tiktok i dag. Men at Pyton turte å være frekke, og ikke lytte til moral og normal høflighet var jo også litt av sjarmen, og hadde en soleklar egenverdi. 

Roy Søbstad (Jesper og Jonathan, Ulvene i korridoren, Menn som ikke snakker sammen)

1.Jeg var nok ikke den ivrigste Pyton-leseren i gjengen. Likevel, sånn jeg tenker på det nå, fantes det alltid et Pyton-blad i nærheten, enten det gikk på rundgang i skolegården eller lå slengt på rommet til en eller annen kompis. Bladet var en del av allmenndannelsen, helt klart.

Senere, på 90-tallet en gang, prøvde Ronny Haugeland og jeg faktisk å komme oss inn i Pyton selv også. Jeg husker at vi fikk et uvanlig hyggelig og forseggjort refusjonsbrev signert en viss «Onkel» Waldemar Hepstein.

2. Det første jeg ser for meg når noen nevner Pyton, er alltid Dølle Døck og Rhesus Minus i Tommy Sydsæters strek. Enkelthistorier kan jeg knapt huske. I stedet får jeg visjoner av kroppsvæsker, anatomiske umuligheter og psykotiske tegneseriefigurer som gjør aldeles forferdelige ting med og mot hverandre.  Mindre forstyrrende ble det ikke av at alt sammen var tegnet med superlekker penselføring.

3. Det var den generelle grunnholdningen som inspirerte mest. Følelsen man fikk av å lese Pyton, var at man kunne tillate seg hva som helst, at ingenting var for drøyt eller dumt. Mine figurer Jesper og Jonathan ville neppe ha vært de samme uten Pyton.

4. I mitt hode har det alltid vært opplest og vedtatt at Arild Midthun er i en klasse for seg. Ingen i dette landet er bedre på klassisk fransk–belgisk stil enn ham. Selv om jeg aldri engang kunne håpe på å nå hans nivå, var det likevel noe å bli inspirert av og strekke seg etter. Man så hva som var mulig, liksom. Det samme kan jeg si om Frode Øverli, Bjørn Ousland, Tommy Sydsæter, Tore Strand Olsen og flere av de andre tegnerne. Det var jo en helt tullete talentfull gjeng som satt og laget disse greiene.

5. Den tiden er over, og den kommer aldri igjen. Samtidig vil det alltid være ting man kan lære av fortiden. Det mest verdifulle med Pyton, sett med dagens øyne, var kanskje ikke selve seriene, men at bladet ga unge tegnere og forfattere muligheten til å sette sine villeste ideer ut i live, helt uten at noen «voksne» prøvde å stagge dem.  Storverk kunne de alltids skape senere. Der og da fikk de lære seg det grunnleggende og ha det gøy på kjøpet. Jeg er sikker på at det hadde avgjørende betydning både for de enkelte serieskaperne og for norske tegneserier.

Karstein Volle (Fakta fra verden, sci-fi med Knut Nærum, m.m.)

1. Elsket det som tenåring. Utenom selve produktet, viste det at det gikk an å leve av å lage tegneserier i Norge. Det gjorde tegnerdrømmen mer håndgripelig. Jeg kontaktet noen av tegnerne og de var alle som en hyggelige og mer enn villige til å gi av sin tid til en ung tegnerspire. Rolf Håndstad, Tommy Sydsæter og Bjørn Ousland var alle fine korrespondansepartnere og ga mye råd og feedback, som de ærlig talt ikke var tvunget til. Er veldig takknemlig for at de tok seg tid, når de sikkert var presset på deadlines.

2. Sikkert en Rhesus og Tommy-historie. Har dessverre ikke lest Pyton på årevis.

3. ikke mer enn at Pyton viste at det var liv laga. Pyton skapte store deler av miljøet.

4. Arild Midthun var og er en teknisk ener. Han brukte så mye raster, jeg skjønte ikke hvordan han fikk til de små strekene, før noen tipset meg om at man kunne kjøpe det som klistremerke-ark. Det fantes til og med hvitt raster, som man kunne legge oppå svarte flater. Så fikk jeg tak i en Letrasetkatalog og begynte å se på hvilke rastermønster jeg likte og telle hvor mye jeg hadde råd til. Det var dyre greier.

Tusjinga til Tommy var en fryd. Husker jeg kom på besøk og fikk bevitne at han svingte mårhårspenselen. Tore S Olsen fikk jeg tidlig kontakt med og syns fortsatt at den kidney bean-anatomien han brukte var så løs og uttrykksfull. Mye av tingene hans står seg godt fortsatt. Anti-Kristian, Ørn-Bjørn og Jørn og de frikerne jeg ikke husker navnet på.

5. Pyton satte standarden for bladproduksjon lenge. Jeg har ikke så bra oversikt, men det virker som det fortsatt ikke finnes noe sted for kortere historier lenger. Det er enten gigantiske epos eller korte striper. Det er noe jeg og Knut prøvde å få tilbake med Muffens, men det gikk trått. Da ble det en kjempefin bok som vi kalte Muffens i stedet. Flott det, men det hadde vært fint med et blad med lengre ting som ble publisert jevnlig.

Ronny Haugeland (Downs Duck, Hønsemannen, Familien Ost)

1. På rett sted til rett tid: I et ungt guttesinn som mitt var Pyton åpenbaringen. Hvis dette finnes og hvis dette er lov, ja da kan alt gå an. Og å tegne tegneserier som yrkesretning føltes ikke så skummelt og å følge med i mattetimene ble ikke like nøye, for jeg skulle jo gjøre dette! 

2 og 4. Litt kjipt å si en svensk bidragsyter, men det blir det! Mikael Grahn som tegna parodier og hadde figuren Bøffert Fusk. Men selvsagt, jeg digga hele gjengen. Øverli, Midthun, Sydsæter…

3. Garantert! Både bevisst og ubevisst. Crazyhumoren, rølpevitsene. Tegnestilene. Parodiene. Følelsen av at alt er lov og ingenting er for drøyt.

5. Pyton tilhører fortida. Alle forsøk i ettertid på å lage en antologi blir kortvarig og absolutt ingen kassasuksess. Og formatet «trykksak i bladhyllene» lever på lånt tid. kunstig holdt i live av en liten gruppe voksne menn, så akkurat Pyton kan aldri eksistere igjen. Hvis noe nytt dukker opp og blir en suksess er det garantert en helt annen stil og tone.

Nils Axle Kanten (Hjalmar, Hardråde, Firekanta)

1. Jeg oppdaget Pyton på slutten av barneskolen, det gjorde et sterkt inntrykk. Tegningene var knallbra tegnet, for å ikke glemme den fandenivoldske humoren. Jeg som var bitt av tegne-basillen innså at det var slett ikke klin umulig å leve av humor og tegning i Norge. Som fast leser datt jeg av etter hvert på 90-tallet,

2. Jeg likte veldig godt streken og den kokko-humoren med Birger-Egil. Tegnet av Frode Øverli.

3. Ja, det tror jeg, ubevisst eller bevisst. Kanskje et øye for absurde situasjoner, mer i Firekanta enn i Hjalmar.

4. Jeg likte de fleste, men Øverli, Midthun, Sydsæter og Strand Olsen var heltene, jeg kommer på i farten. Det det var et skyhøyt nivå på 80-tallet, selv om tegnerne var ganske unge.

5. Det hadde vært en drøm om noe liknede kom i bladhyllene igjen. Kanskje de får laget nye traumer for dagens unge. Spøk til side: Jeg har savnet et blad med korte historier, som er mer lekent og har mer tullball, det kan hende det kan gå, til og med i våre dager. Humor er av til veldig periode-bestemt og folks smak forandrer seg, men å skape en ny lekegrind for manusforfattere og tegnere hadde vært moro å se.

Men tegningene må ha like høy standard som Pyton.