Hjerne i fare

Med «Spesialklassen» har Flu Hartberg funnet en plassøkonomisk metode for å fortelle en lenger historie i tegneserieformat. Dette gir gode resultater.

Til ikke å være Malin Falch, er Flu Hartberg en svært produktiv norsk tegneserieskaper. Hans nyeste tegneserie er en barnebok, lagt til en uspesifisert nær framtid. Hovedpersonen er Steven Rasmussen, en overklassegutt som er nesten like perfekt, i alle fall på utsiden, som han føler seg. Foreldrene har oppdratt ham med en konsistent vinnermentalitet, og faren hans er direktøren for «iBrain», et selskap som produserer chips som overfører alle funksjoner på internett direkte til den individuelle brukeren hode.

Plutselig en dag begynner Steven å oppføre seg ukarakteristisk fjollete, og lærerne forflytter ham til «Valgfag Selvstudier» – et akademisk kodeord for det alle kjenner som spesialklassen for utskudd. Der har de sine egne teorier om hva som er grunnen til Stevens pussige oppførsel.

Du kan sikkert legge to og to sammen her.

Hartberg skal ha honnør for graden av realisme han legger til grunn. Den teknologiske utviklingen er holdt på et troverdig nivå, innslag av retro-futuristiske moter og arkitektur til tross. Og rent bortsett fra at teknologi for å kople menneskehjernen direkte til maskiner er noe som forsøkes utvikles i virkeligheten, er også Steven selv en figur med en viss troverdighet. Han er utvilsomt arrogant og egosentrisk, men har også velutviklet sosial intelligens, og oppfører seg hyggelig mot de han synes er verdt oppmerksomheten hans. Som en logisk konsekvens av dette er det heller ikke slik at de første «fjolleriene» hans gjør ham til et sosialt utskudd, det må et verre overtramp til før omdømmet hans virkelig er i fare.

Historien er nokså ambisiøs, og tar rikelig med tid og plass. Hvordan får Flu Hartberg det til? Ved å arbeide hardere? Sikkert mye derfor, men serieskaperen har også funnet fram til et format for å tegne raskere uten at tegneserien taper seg for mye som ren tegneserie. «Hybridformatet», der seriesider og serieruter blandes med prosatekster, er velkjent i moderne barne- og ungdomsbøker. Hartberg har funnet fram til en mellomting mellom hybridformatet (som i seg selv er en mellomting) og den rene tegneserien:

  • Boka er delt inn i kapitler; ingen sider er kun prosa uten tegninger, men de fleste sidene har bare to tegninger, noen av dem bare en.
  • Snakkebobler brukes konsekvent, men lenger og/eller utfyllende kommentarer kan være i prosatekst.
  • Bakgrunner brukes mye, men kan forenkles eller velges bort når det er praktisk.

Kanskje hadde det ikke fungert hvis «Spesialklassen» var et tegneseriealbum, men den mer fleksible kapittelboka tillater ham å skape sitt eget blandingsforhold.

«Spesialklassen» er solid historiefortelling med gode løsninger for tegneseriemediet som virkemiddel. Like mye får Hartberg fram sine sterke sider som prosaforfatter med en humor, intrige og fortellestemme som er velegnet til å holde på den tiltenkte målgruppas oppmerksomhet. Da kan jeg heller bære over med en forenklet og kjapt avrundet konfliktløsning til slutt.     

Historiens svake punkt er den titulære spesialklassen. De overbeviser ikke som gruppe. Kun en av dem, datanerden Ella, gjør noe som er viktig og nyttig, og bare hun har noe særlig personlighet; de andre liksom bare er med på lasset. I det hele tatt tror jeg ikke på at noen som er så smart som Ella ville blitt stuet bort i en klasse for ukategoriserbare «andre». Hun er for ressurssterk til det. Spesialklassen er som Hermine Grang med tre anonyme Håsblås-elever.

Jeg vet ikke om Flu Hartberg vurderer å lage en oppfølger til «Spesialklassen», men dersom han noen gang skulle gjøre det, burde en prioritet oppgave være å gi leserne bedre grunner til å bry seg om selve spesialklassen. 


Spesialklassen
Av Flu Hartberg
192 sider
279 kr. (veil.)
Cappelen Damm

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.