Ved inngangen til året presenterte Serienett påstanden om at den moderne tegneserien er 125 år i 2022. Serienett har spurt norske bransjefolk hva de mener om dette.

Påstanden ble framsatt og argumentert for av Kristian Hellesund i en artikkel som, og kan leses her. 

Vi kontaktet en rekke norske fagfolk på tegneserier, og utfordret dem til å si sin mening om saken med utgangspunkt følgende tre spørsmål:

1 125 år i 2022. Er du enig i denne vurderingen?

2 Kristian Hellesund støtter seg på Morten Harpers tegneseriedefinisjon. Er denne definisjonen god og relevant også i dag?

3 Hellesund legger inn et skille i tid mellom det han kaller før-tegneserier og moderne tegneserier. Hva synes du om dette grepet?

Øyvind Holen er enig. Definisjoner av tegneserie er nærmest en umulig øvelse, men Harpers er fortsatt god, svarer han. Det vil alltid være grensetilfeller, tegneserien flyter jo et sted mellom litteraturen og bildekunsten

Han synes videre at det nevnte grepet er godt: – Den moderne tegneserien henger jo tett sammen med trykkekunsten og massemedier som aviser. Selv om det finnes flust av eksempler på tidligere ting som kan defineres som tegneserier, føles det veldig rett med en slik avgrensning. Tegneserier som begrep og medium eksisterte knapt for 126 år siden.

Tor Arne Hegna er enig i alle punkter og i tråd med det han selv mener og har skrevet tidligere: –Katzenjammer Kids er den første moderne tegneserien, i og med at den normerte bruken av ruter og bobler. Pre-moderne serier mangler ruter eller bobler, og jeg kan være villig til å inkludere webserier med animasjon og lyd som post-moderne. Harpers definisjon er kontekstuell, og dermed ikke nødvendigvis universelt fungerende, men tegneserier er multimodale av natur og dermed vanskelig å definere. Jeg pleier å si at man kjenner igjen en tegneserie når man ser den, altså kontekstuelt.

(Hegna legger til at han var redaktør og utgiver på Morten Harpers bokserie).

Berit Petersheim sier seg enig i vurderingen. Og i at Morten Harpers tegneseriedefinisjon er relevant også i dag: -I sammenhenger hvor det er behov for å ha en definisjon, er det jo viktig å ha en bred definisjon når det gjelder å favne mangfoldet i kunstformen. Om tredje punkt mener hun at det er ryddig å bruke definisjonen før-tegneserier, som sikkert kan være hensiktsmessig på forskningsnivå. I det daglige og i formidling av tegneserier til ulike målgrupper, tror hun ikke det vil være like relevant å forholde seg til.

Morten Harper selv mener, ikke overraskende, mye om denne saken. Han er enig i at Knoll og Tott er et naturlig startpunkt for tegneserietradisjonen slik vi kjenner den. Det finnes tallrike tidligere eksempler på tegneserier, men som Hellesund påpeker er det med de amerikanske avisene på slutten av 1800-tallet at det skapes en bredere tradisjon. Den beste andre kandidaten, i hans øyne, er sveitseren Rodolphe Töppfer. Med litt godvilje kan vi anse Knoll og Tott som starten på den amerikanske tegneserietradisjonen, og Töppfer som pioneren for den europeiske, mener Harper. 

Harper bygde sin definisjon i boka «Kapteinens Skrekk«, da han skrev den for snart 25 år siden, særlig på Scott McCloud og hans «Understanding Comics». Den vektlegger bildesekvens, som han mener fortsatt er den mest stringente tilnærmingen, selv om det er enkelte svakheter og verk i gråsonene. I Norge er særlig forholdet til enruterne et tema, ettersom de er så tett knyttet til tegneseriene gjennom alle humorbladene og at en rekke norske serieskapere også jobber i det formatet. Og på et fortellende plan kan en rute for så vidt formidle en sekvens. Men når alt kommer til alt mener han fortsatt at McCloud-tradisjonen står seg og gir den både mest logiske og funksjonelle definisjonen.

Om punkt tre synes Harper er naturlig å gjøre et skille som markerer starten på tegneserier slik vi kjenner dem; kall det gjerne moderne tegneserier. I «Tegneseriens Triangel» om tegneserienes historie gjorde han et lignende skille, der den moderne tradisjonen starter ved overgangen mellom 1800- og 1900-tallet.

Han foreslår «Forløpere» som et enklere alternativ til det litt krøkkete ordet «før-tegneserier», eller «proto-tegneserier»: -Skal forløperne til moderne tegneserier samles under et begrep, så har jeg mest sansen for «proto-tegneserier».

-Joda, et sted må man kanskje slå ned en påla og jeg er ikke uenig med Harper eller Hellesund, svarer Tronsmos Terje Thorsen. –Det er klart at både Yellow Kid og Max og Moritz spøker i bakgrunnen, Töpffer likeså, og før der igjen The Glasgow Looking Glass. Eller Bayeuxteppet for den saks skyld. Alle nødvendige byggesteiner for det vi i dag kjenner som tegneserien.

-I ettertid kan man så klart bruke et begrep som før-tegneserier for så lenge man opererer med et definert skille. Men jeg sier som regel ur-tegneserier – fordi det låter råere, avslutter han.

-Jeg syns det virker arbitrært å sette en demarkasjonslinje ved fremveksten av den amerikanske avistegneserien, mener Erle Marie Sørheim. Her virker det som om man har satt en linje som vekter trykte media (aviser) som det viktige, sier hun, og ikke det som følger den faktiske definisjonen, dvs «bilder i sekvens».

Om punkt to mener hun at den definisjonen kanskje er den mest presise vi har, men at det er et problem når den fjerner enruterne, Hva med Larsons Gale Verden der énruteren er delt i to og viser et hendelsesforløp. Er de tegneserier, da, men ikke énruterne som kun viser én scene?

Sørheim er mer tilbøyelig enn Hellesund til å kategorisere Hogan’s Alley av Richard Outcault. Fra New York World 4. oktober 1896. som tegneserie, selv om det altså kun er ett bilde. Leseren må fortsatt ta det inn i sekvens.

-Det er interessant å snakke om før-tegneserier, reflekterer hun om punkt tre. -For det blir søkt å kalle egyptiske veggmalerier for tegneserier, men det er interessant å se at vi har laget noe som lignet i prinsippet. Jeg ville bare brukt det på slike eldre ting, og heller inkludert Töpffer f.eks. i selve tegneserietradisjonen.  Dette er jo tegneserier etter Harpers definisjon.

Tor Lier (tidligere kjent som Waldemar Hepstein) fokuserer på punkt tre i svaret sitt: -«Før-tegneserier» lyder litt kronglete i mine ører, hvorfor ikke bare «tidlige tegneserier»? Hvis man skal ta tegneserienes massedistribusjon i amerikanske aviser som utgangspunkt, blir vel 1896 og The Yellow Kid den naturlige startdato, selv om den i starten bare var digre enrutere? Det mente i hvert fall amerikanerne selv da de feiret mediets 100-årsjubileum i 1996. Så da sier jeg: Gratulerer med 127-årsjubileet.

Diskusjonen om hva som er den første tegneserien er velkjent, sier Erik Falk. –Det finnes en rekke eksempler på billedfortelling opp gjennom historien helt fra hulemalerienes tid. Som i mange andre sammenhenger er vel sannheten at det har skjedd en gradvis utvikling over tid.  Forsøkene på å lage gode definisjoner på tegneserier er også kjente. De som forsøker, drøfter og påpeker utfordringene med å treffe presist. Harpers definisjon “bilder i sekvens – med eller uten tekst” favner åpenbart mye som normalt ikke oppfattes å være tegneserier.

Nå skal det sies at folk flest sin oppfatning av hva som er tegneserier er snever. Men det er nok ikke mer eller mindre akademiske definisjoner som kan endre på det. Jeg liker å tro at tegneseriemediet fortsetter å utvikle seg, selv om det går litt tid mellom de store endringene. Samtidig tenker jeg at noe av det som bringer mediet fremover er når det lages ting i ytterkanten av folks tradisjonelle oppfatning av hva tegneserier er. Kanskje kan nye plattformer og ny teknologi hjelpe på det. Om sluttresultatet er spennende eller interessant, er det kanskje ikke så viktig med definisjoner.

Øyvind Vågnes mener det er produktivt å la tegneseriebegrepet forbli mangfoldig, i den forstand at det legger til rette for en vedvarende utforsking av hva som konstituerer tegneserien som estetisk uttrykk, både historisk, og i den tiden vi lever i. At man opererer med ei rekke parallelle begrensinger er etter hans mening sunt, og slik er det for alle medier.  

Han siterer videre kulturforskeren Mieke Bal på et utsagn om at hangen til å lage ryddige klassifikasjonssystem i estetiske fag av og til kan få noe nevrotisk over seg. Definisjonsarbeidet vil aldri ta slutt, heller ikke når nye teknologier kjem inn og endrer på alt.

Kristian må gjerne jubilere, konkluderer han, og bruke Harpers definisjon, og argumentere for et skille mellom før-tegneserier og moderne tegneserier, vel vitende om at samtalene som følgjer vil føre med seg nye begrep.

Hellesunds vurdering virker fornuftig, sier Tormod Løkling. -Jeg er definitivt ikke i den posisjon at jeg vet om en tæringssyk böhmisk kunstner som laget noe tidligere enn de nevnte amerikanerne. Når det gjelder definisjonen av hva som er en tegneserie eller ikke, er han derimot på bølgelengde med Hegna og Sørheim: -Jeg tenker at alt jeg intuitivt vil kalle en tegneserie faktisk ER en tegneserie, slår han fast og f.eks. Rutetid, vil jeg definitivt kalle en tegneserie. Noe Harper ikke er med på.

Skillet før-tegneserier kontra moderne-tegneserier synes han er okay i en akademisk debatt: -Personlig tror jeg Bayeaux-teppet ville tjent på distribusjon gjennom Bladcentralen. Så synd for dem at de satset på eksklusivitet i stedet.