Anders N. Kvammen kommer neppe til å gå tom for historier han vil fortelle fra virkeligheten. Men skulle han trenge en ekstrajobb vender han gjerne tilbake til gravlunden. Serienett har snakket med ham om «Jobb»

Hva føler du at du gjorde annerledes på «Jobb» sammenliknet med «Ungdomsskolen»?

«Ungdomsskolen» var et uforløst prosjekt som hadde ligget veldig lenge i ryggraden. Så da jeg begynte, kom det veldig automatisk. Nesten som en «stream of consciousness». Men da jeg lagde «Jobb» var det vanskelig å reise seg opp etter suksessen med «Ungdomsskolen». Disiplinen var dårligere, det var vanskeligere å finne flyten. Men dette var jo også litt i tråd med tema; i likhet med 20-årene mine så var også boka litt brokete. Et seigere materiale å dukke ned i. Omtrent like tungt og kjedelig å jobbe med, til tider, som noen av de mindre inspirerende jobbene i boka. Med «Ungdomsskolen» trengte jeg ikke å planlegge så mye, men «Jobb» var mer plukk og miks, så det var vanskeligere å finne en rød tråd, og rekkefølgen var litt usikker.

Hva synes du om mottakelsen av «Jobb», igjen sammenliknet med «Ungdomsskolen»?

Jeg er litt overveldet. Det er interessant å lese mange av anmeldelsene, for det er som om de har tatt tak i ulike vinklinger som jeg ikke en gang har tenkt på, men som jeg kanskje har bakt inn underbevisst.

Det snakkes mye om selvbiografi i dine verker. Men hva har du endret på, annet enn navnene? 

Jeg har pynta på masse. En eks-kjæreste som er med i «Jobb», for eksempel, mente at jeg hadde gjort henne snillere.  Og det går begge veier. Jeg har tillagt meg både bedre og verre egenskaper når det passer seg. «Jobb» er egentlig helt selvbiografisk, men det er mye som er utelatt, og kronologien er stokket om. Noen elementer er lånt fra andre jobber, men puttet inn i den jobben som passet best. Enhver selvbiografisk roman, uansett sjanger, tror jeg alltid vil gå litt bort fra virkeligheten. Dette handler jo også om hvordan jeg husker det. Noe av det har venner lest og registrert, og sagt at «nei, sånn var det jo ikke» – og det trodde vitterlig det var.

Bakerst i boka, faktisk på den bakre innepermen, er det en liten passasje der du skildrer en jobb du hadde som miljøarbeider. I scenen opptrer du som en slags assisterende støttekontakt for en sterkt psykisk utviklingshemmet person. Hvorfor har denne fått en liten og bortgjemt plass – Var det for kleint, eller var det en kortvarig jobb?

Faktisk så jobba jeg der nesten et år. Men jeg gikk veldig mange runder med både meg selv, moren min, og redaktørene mine, som mente at det ville være ugreit å gjøre for mye ut av det.  For min del var det vonde med miljøarbeiderjobben at jeg synes ikke hen – jeg sier hen – ble behandlet noe særlig bra av systemet. I den lille sekvensen forsøkte jeg å beskrive meg selv som den passive personen jeg var. Hvis jeg skulle laget et større kapittel, hadde jeg lagt vekt på å kritisere bruken av ufaglært hjelp. Jeg trengte bare en politiattest, og fra dag én skulle jeg dusje og vaske et voksent menneske, et veldig sårbart et. Jeg hadde ikke nok kunnskap til det.  Så det ble bare en liten passasje, med svart humor, men jeg valgte å ikke vise personen, men heller på en måte prøve å allmenngjøre det lite grann, forhåpentligvis. Så folk som har hatt lignende jobber kanskje kan kjenne seg litt igjen.  Og jeg gjorde karakteren min litt patetisk, han orker ikke helt å ta fatt i problemene. Men når det endelig var et punkt han kunne skinne på, så trådde han til for så vidt, da.

Du nevnte eks-kjæresten. Har du fått tilbakemeldinger fra andre spesifikke personer som kjenner seg igjen i boka?

Ja, både på godt og vondt. Jeg har prøvde å være ærlig, men har lært å insistere på at alle som kan kjenne seg igjen i noe, må lese gjennom det. Som forfatter kan jeg ta meg friheter, men det er ikke nødvendigvis verdt det. Jeg må ha åpne kort for å sørge for at det ikke blir sure miner etterpå.  Men jeg fikk også en lettere indignert melding en kveld fra en kjenning som hadde lest «Jobb» og spurte «Hvor er jeg?» Så enten får det bli ingen nevnt, ingen glemt, eller litt av hvert av alle, med heftige psevdonymer og andre karaktertrekk som distanserer dem fra historien.

Av alle jobbene du skildrer i boka, hvilken synes du i ettertid var verst, og hvilken var minst ille?

Jeg håper dette også kommer litt fram i boken, men den gravlundsjobben kan jeg til tider savne. Hvis jeg trenger en slik jobb igjen, kan jeg godt tenke meg å ta en tre måneder på en gravlund igjen, for jeg synes det var så utrolig flott å være utendørs og jobbe aktivt med kroppen.

Mens den aller kjipeste jobben for meg var tekstiltrykkeriet. Da hadde jeg liksom gått fra asken til ilden. Det satt jo en del grafiske designere der, og jeg trodde at da er det vel en kreativ bedrift. Men det viste seg å bokstavelig talt være samlebåndsarbeid som jeg ikke følte at jeg fikk noe som helst igjen for, verken av ros, lønn eller læring. Det nærmeste jeg kom en «sweatshop».

Mange av de kortere seriene dine gikk i Forresten. Hvordan føler du savnet etter denne antologien?

Det synes jeg var utrolig synd. Jeg har tenkt på å lage en bok til som samlet skal utgjøre en trilogi om meg selv i unge år, og da tenkte jeg til neste Forresten at jeg skulle eksperimentere med andre ting. Forresten var helt uvurderlig. Man kan lage en tegneserie på 10-20 sider uten at man har større planer. Man kan for så vidt legge det ut på internett i stedet, men det blir ikke det samme for meg.

Og ikke minst representerte det underskogen av norske tegneserier, tempen og status på tegneserie-Norge oppsummert i en årlig antologi. Det er også utrolig trist at vi som lager tegneserier i Oslo ikke får den årlige slippfesten lenger, det var et høydepunkt i desember for meg. Å være tegneserietegner er som å være del av en stor familie som møtes hvert år til juleselskap, og nå uteblir det. Og viktigst av alt, det er jo trist for leserne.

«Jobb» er delt inn i kapitler som hver gang blir markert av et attestbrev fra den jobben du nettopp er ferdig med å fortelle om. Er tekstene i alle disse brevene autentiske?

Alle er ekte, bortsett fra to. Den første hadde gått tapt, men jeg husker den godt, og ordlyden var omtrent som gjengitt. Den andre fikk jeg aldri noen attest fra. Noen foreslo at jeg skulle sende dem en mail, men jeg turte ikke. Så da kan man leke detektiv og prøve å finne ut hvilke som ikke er ekte.

Du nevnte en trilogi av selvbiografiske tegneserier. Betyr det at du kunne tenke deg å gjøre noe annet enn selvbiografisk etterpå?

Det kan bli selvbiografisk også etterpå, men jeg er opptatt av historier, jeg elsker å høre og fortelle historier. Jeg føler at jeg kommer fra en historiefortellerfamilie. Særlig onkelen min, broren til faren min, er helt ram på å fortelle historier. Jeg føler at jeg har en uendelig gruve av historier fra familie og venners liv. Utfordringen er å ikke være elefant i glassmagasin. For det har også skjedd når jeg, i kortere historier, har utlevert folk som har følt seg forulempet.

Men jeg er også veldig interessert i slektshistorie, så jeg kunne tenke meg å lage bok om det, om slekta mi på begge sider. Jeg har sett for meg noe i stil med den gule Weltschmerz-boka til Christopher Nielsen, hvor du kan snu den, og på midten møtes foreldene mine.  

Så det som interesserer meg, er ting som har skjedd. Jeg har også lyst til å eksperimentere med fiktive karakterer, men er ikke så flink til å finne opp ting av intet.

«Jobb» er blitt anmeldt av flere dagsaviser, et privilegium som vanligvis er forbeholdt Steffen Kverneland og kanskje noen veldig få andre tegneserieskapere. Føler du at du er en del av det gode selskap?

Det er nok lett å bli høy på pæra, jeg passer og tror og håper jeg viser ydmyket og takknemlighet oppi det hele. Jeg tror at man scorer noen poeng på å velge allmenngyldige tema som berører mange. Jeg er selvkritisk til tusen hele tiden, men jeg føler meg sett og ivaretatt, og ser på det som et stort privilegium. Og stort sett synes jeg de fleste kulturfolk jeg møter, og som interesserer meg, er veldig hyggelige å ha med å gjøre, og jeg håper de synes jeg er hyggelig tilbake.  

Les også:
Anmeldelse av «Jobb»