Våren 2022 lanserte den svenske professoren, illustratøren og serieskaperen Joanna Rubin Dranger sitt mest omfangsrike verk «Husk oss til livet» om familiens historie i skyggen av holocaust. Serienett fikk snakke med henne i Stockholm.

Før «Husk oss til livet» var Frøken-bøkene din mest kjente tegneserie – «Frøken Livredd & kjærligheten» og «Frøken Makeløs & karrieren». Hvor mye av deg selv er det i «Frøken»?

Veldig mye. Jeg vil kalle den for selvmytologisk. Det er en subjektiv framstilling av en virkelighet, som på et vis jo kan være mer sannferdig enn en biografisk framstilling, mener jeg. Mer virkelig på den måten at man forsterker visse ting for å få fram ulike aspekter av seg selv, av samfunnet og av hvordan livet føles.

Er frøkenen en karikatur?

Ikke en karikatur, snarere essensen. Min første bok, «ARG!» var en barnebok, men den er like mye for voksne. Og den virker fortsatt veldig sannferdig for meg, for den tar opp saker som jeg fortsatt føler det samme for, og sliter med på samme vis. Slik er det med Frøken-bøkene også, når jeg leser dem igjen føler jeg at de gir et sant bilde av hvordan jeg oppfatter verden.

Er «ARG!» også selvmytologisk?

Absolutt! Jeg hadde grublet på denne i flere år før jeg skrev den med en skolevenninne. Hun og jeg hadde snakket mye om det på forhånd, og jeg var dypt berørt av det selv. 

Har det vært terapi for deg å skrive og tegne slike bøker?

Det kan man godt si, men det lyder litt nedvurderende. Jeg synes nemlig det er større enn terapi.  Det handler ikke bare om å formulere seg for å forstå; det er også en annen dimensjon når man gjør et kunstnerisk arbeid. Man velger hva man vil gi form. I terapi derimot, skal man forhåpentligvis fortelle alt for å forstå og bearbeide. Men i kunsten gjør man et utvalg.

Kanskje ikke akkurat terapi, men var det noen frustrasjoner som måtte ut?

Absolutt! Hvis jeg ikke var plaget med det, ville jeg ikke skrevet om det. Jeg hadde ikke hatt noe behov for å forstå.

Det er allerede mer enn ti år siden Joanna laget film av «Frøken Makeløs & karrieren». Den halvtime lange animasjonsfilmen er tilgjengelig på Triart, men dessverre bare fra svenske IP-adresser. Hun skrev og regisserte selv.

Hvordan var det å prøve seg som filmskaper?

Jeg tok kontakt med Lisbeth Gabrielsson. Hun har gjort veldig mye fantastisk svensk animasjonsfilm av høy kvalitet, både for voksne og barn, men jeg kunne ingen ting, og hadde ikke tenkt at jeg skulle regissere. Jeg skulle bare si at noen kunne lage den filmen. Men hun syntes jeg skulle regissere, og det var veldig artig. Og jeg innså da at jeg visste nøyaktig hvordan jeg ville ha det.  Men det var innsiktsfullt å lære hvor stort apparat det er rundt en film, for eksempel hvor lang tid det tar å få det finansiert den, så mange søknader. Det fikk meg til å verdsette hvor fantastisk enkelt det er å kunne sitte hjemme og lage sin egen fortelling i bokform.

Hva vil du si er dine viktigste verk?

De henger alle sammen, og jeg synes de alle er viktige på sitt vis. Men «Husk oss til livet» er selvsagt den tyngste boka, både i størrelse og innhold. Den er dokumentarisk, og har 30 sider bare med kildehenvisninger. Nettopp derfor har jeg bekymret meg for at ingen skulle ville lese den. På den andre siden bekymrer jeg meg for det hver gang jeg kommer med ny bok, at ingen skal ville lese dem, og det fins mye mørke i de andre bøkene også. I dag snakker man åpent om fysisk helse, men det gjorde man ikke på det tidspunktet da Frøken-bøkene kom ut, for eksempel. Det var vanskelig for meg å snakke om det mørket som jeg gjorde da. Jeg gjorde det ikke med lett sinn.

Hva inspirerte deg til å lage «Husk oss til livet»?

Det vokste fram. Jeg hadde planer om å lage en bok, og den ble til noe helt annet enn utgangspunktet. Jeg hadde slett ikke tenkt ut dette på forhånd, jeg bare oppdaget flere og flere ting, ikke bare om sleiktingene mine, men også om hva som skjedde i Sverige, Norge og Europa under krigen. I veldig mange år har jeg vært interessert i min jødiske bakgrunn, jeg hadde tilgang til mange kilder, og holdt på med å utforske litt. Blant annet har jeg transkribert intervjuer. Da jeg jobbet på Konstfack kom jeg tilbake til dette materialet, og oppdaget at det er jo masse mennesker og masse informasjon som fortsatt er savnet. Da begynte jeg å lete, og jo mer jeg lette, jo mer ukjent informasjon oppdaget jeg; det bare vokste.  

Et det første gangen du bruker din jødiske bakgrunn i et verk?

I «Frøken Makeløs & karrieren» er det en scene der hovedpersonen fantaserer om å ta livet av seg, og da er det en Davidsstjerne på gravsteinen hennes, så jeg har lagt inn små spor før. Men med «Husk oss» er det første gangen jeg fokuserer på akkurat det.

Det er ganske mye i boka som direkte angår Norge, og «Husk oss» ble gitt ut samtidig i Norge og Sverige. Ble norske forleggere kontaktet på forhånd?

De tidligere bøkene ble gitt ut på Aschehoug, og «Frøken Makeløs & karrieren» (2001) utkom samtidig i Norge og Sverige. Mens jeg holdt på med «Husk oss» kontaktet jeg Aschehoug og min gamle redaktør der, Asbjørn Øverås. Men han var i ferd med å gå av med pensjon, og trodde ikke det var så mange andre på Aschehoug som var interesserte i serier. Jeg sendte manus til Aschehoug men de takket nei, så Øverås tilbød seg å vise det til et annet forlag. Spartacus Forlag var interessert, og siden har jeg holdt kontakt med dem.

Hva var den mest slitsomme ved «Husk oss til livet»?

Researchen har jeg gjort både før og under arbeidet, den pågikk helt til boka ble sendt til trykkeriet. Stadig fikk jeg nye tips. Men det mest slitsomme for meg var å bekymre seg for om noe skulle være feil, for med slike tema er det uhyre viktig at alt er rett. Boka er faktagransket av Marthe Michelet og Stephané Bruchfeld. Sistnevnte er forfatteren av «Om detta må ni berätta», (1998), en bok om holocaust som ble distribuert til alle husstander og skoler i Sverige.  

I samarbeid med Forum for Levande Historia har åpnet Joanna en utstilling i Stockholm basert på deler av «Husk oss til livet», som skal stå hele året og deretter kommer til å turnere. I oktober er hun gjest på Norsk Sakprosafestival i Oslo.

joannarubindranger.com

Les også:
Anmeldelse av «Husk oss til livet»

Foto: Trond Sätre