Du blir aldri for gammel for nye eventyr. Ikke for gammel til å bli tegneseriehelt heller.

Outland (i samarbeid med Zoom) sine bidrag for å få flere fransk-belgiske tegneserier ut på norsk, er viktige for å gi markedet mer variasjon.  I tillegg til å fullføre Sigfrid-trilogien kom Outland denne sesongen, helt ut av det blå, ut med albumet Gamle Gubber 1: De som blir igjen. Jeg sier ut av det blå, fordi det ikke er presedens for en slik albumutgivelse på norsk. Serieskaperne som står bak, Wilfrid Lupano (manus), og Paul Cauuet (tegninger) er ukjente i Norge. Riktignok kommer det snart en spillefilm basert på tegneserien, men om denne får norsk distribusjon vites ennå ikke.

Noe av det første som slår meg ved en gjennomlesing er da også nettopp det at historien egner seg godt for filmatisering. Den er underholdende, rørende, morsom og forholdsvis realistisk.  Dessuten har den et slags road-movieplott, selv om det ikke er helt gjennomført.

Serien dreier seg rundt tre pensjonister, fagforeningsmannen Antoine, sydhavsfareren Mimile og anarkisten Pierrot, tre livslange venner som gjenforenes i samband med bisettelsen av Antoines kone Lucette. Som nyslått enkemann og for lengst pensjonert fagforeningskjemper føler Antoine at han har lite å leve for. Hans eneste trøst er at barnebarnet Sophie er kommet hjem fra Paris, høygravid med ukjent far, for å overta Lucettes marionetteater  – En kjær familieinstitusjon. Men han får annet å tenke på når en avsløring i et av Lucettes gamle brev sender ham strake veien til Toscana, med kompisene og Sophie hakk i hæl.

«Gamle Gubber» utmerker seg først og fremst med karakterdrevet sjarm, og i tegneseriemediet også med originalitet. En lun og passe dristig variant av klassisk fransk farsekomedie blandes med en noe venstrevridd sentimentalitet, alt sammen med stort hjertelag. På noen få innledende sider får leseren inngående kjennskap til hovedpersonenes personligheter og deres forhold til hverandre, og serien fortsetter bare å vokse derfra.

For Cauuet har det tydeligvis vært viktig å gi gubbene like mye personlighet i utseende som de har i karakter. Tegningene hans plasserer seg i et mellomsjikt, realistiske nok til å passe tema og miljø, men karikerte nok til å forsterke komikken. Samspillet mellom strek og farge inneholder subtile, men opplagt refleksjoner av hovedpersonene: Den kontinentale landsbygda er vakker, men alle gamle bygg er slitte og forfalne, og plener og åkre er matte og bleknende.

Som karakterstudie og komedie er Gamle Gubber en nytelse; som historie greier den ikke helt å holde seg på nivået den begynte med. Den spriker i litt ulike retninger og trekker ut. Noe av det skyldes nok et ønsket om å forberede oppfølgere, og det er da også utkommet fire album i serien. Men dette første albumet har et såpass godt utgangspunkt for å stå på egne bein at jeg skulle ønske det i større grad kunne gjøre det. Når så mye er sagt, vil jeg gjerne lese fortsettelsen, og gjerne også den i norsk utgave.

 

Gamle Gubber 1: De som blir igjen
Skrevet av Wilfrid Lupano, tegnet av Paul Cauuet
Oversatt av Olivia Tångring
60 sider
169 kr.
Outland/Zoom