
I alle år har afroamerikanere sjelden vært noe annet enn arbeidsfolk og butlere i Lucky Luke-sammenheng. Morris’ arvtaker Achdé og manusforfatterne hans gjort noen beskjedne forsøk på å kompensere for dette, men tar den helt ut i «Cowboy i Bomull».
Ved første øyekast ser det ikke så lovende ut. Vi har Ku Kux Klan på forsida, og en tittel som spiller på slavetida og sørstatene. Det er en oppskrift på mye melodrama og lite komedie, noe som ikke fungerer bra i en Lucky Luke-historie. Kommer det til å bli for mye budskap, og for lite underholdning?
Heldigvis har manusforfatteren Jul (som for tredje gang skriver et Lucky Luke-album) funnet et relevant utgangspunkt. I det ville vestens historie fantes det nemlig en legendarisk svart marshall som het Bass Reeves (1838-1910). Så albumet begynner med at han og Lucky Luke møtes, og det viser seg at de er gamle venner.

Plottet igangsettes imidlertid først når Luke får beskjed om at han har arvet en bomullsplantasje i Louisiana. Han er ikke interessert i å drive noen plantasje, men reiser nedover for formelt å overlate den til arbeiderne, dvs. de nylig frigitte slavene. Dette er selvsagt å be om bråk i sørstatene, få år etter borgerkrigen.
Albumet greier dessverre ikke å holde Bass Reeves relevant for plottet. Han forsvinner raskt ut, og dukker plutselig opp mot slutten som en deus ex machina (og han er ikke den eneste!) Når så mye er sagt, så lykkes Jul og Achdé i alle fall med å gi ham en personlighet, og få ham til å passe inn i Lucky Lukes verden. Det er fullt mulig å se for seg at han vender tilbake i framtidige, og ikke nødvendigvis like politiske, Lucky Luke-historier.

«Cowboy i Bomull er nok det mest politiske albumet i serien om Lucky Luke», innrømmer forlaget i presseskrivet, «uten at det går på bekostning av humoren». Det siste er ikke helt riktig. Historien har definitivt en utypisk alvorstung overtone, kanskje motivert av den moderne hvite manns skyldfølelse, og balansegangen er vanskelig. Serieskaperne prøver å fronte en modig og klok svart kvinneskikkelse i lærerinnen Angela, men hun understreker bare den litt for skarpe kontrasten mellom dramaet og komedien.
Luke blir selv høytidelig og prekende, men det er egentlig i tråd med hans karakter. Han har alltid vært stor i kjeften, kombinert med det å være drevet av sin urokkelige, kompromissløse rettferdighetssans.

Alt i alt er det de mer påklistrede figurene som faktisk redder historien. Bass Reeves er nevnt, og i et album der de egentlig var overflødige, sørger Daltonbrødrene for både vellykte og sårt tiltrengte humoristiske øyeblikk. Oppholdet deres hos cajunene i Louisianas sumper (der oversetteren har gjort et hederlig forsøk på å oversette den spesielle dialekten) er inspirert, og møtet deres med Ku Kux Klan letter stemningen på den mest perfekte måten.
Jul har ellers en hang til billige populærkulturelle og politiske referanser (jeg tror han også var ansvarlig for Star Wars-vitsen i «det Lovede Land»). Gjesteopptredenen av Tom Sawyer og Huckleberry Finn tilfører ikke historien noe, de er bare avkryssinger på en sjekkliste med referanser, som i et Asterix-album. Og selvsagt fins det to svarte unger som heter Oprah og Barack på plantasjen, og selvsagt snakker de om å bli journalist og president.

At det er én helt uviktig bifigur (ikke avbildet her) blant de hvite sørstatsaristokratene som kan likne litt på en ung Donald Trump, får heller passere, det er i grunnen befriende subtilt. Jeg husker med gru den veldig åpenbare og veldig kjedsommelige George W. Bush-karikaturen Perry Camby i «Mannen fra Washington» (bind 72), et annet album som også gjorde litt vel anstrengte forsøk på å formidle moderne sosial samvittighet i en Lucky Luke-historie. Så noe har vel Achdé lært om bruk av karikaturer.

Lucky Luke 81 – Cowboy i bomull
Skrevet av Jul, tegnet av Achdé
Oversatt av Ann-Louis Nerem
50 sider
139 kr.
Egmont
Utrolig kult å lese om denne rastløse cowboyen. Likte godt da han satte gebisset fast i urinalen. Måtte vel leie inn Bybonden 57 for å røske det løst. Husker han fant noen gamle aksjebrev mellom urinalen og gebisset. Lurer på om det ikke var i det fantastiske selskapet Lavo.