Nå kommer jeg og tar deg!

Kory Merritt er framfor alt en suveren bildende forteller med like godt grep om ekte, menneskelige følelser som om overnaturlige mareritt.  Hans mest ambisiøse bok, «Det fins ikke monstre», er nå ute på norsk.

En murstein av ei barnebok, men så tung er den likevel ikke å lese. Det er illustrasjonene som skal, og kommer til å, overvelde deg. Merritt er tidligere mest kjent for tegneserieversjonen av Poptropica, som også er kommet ut på norsk. Innimellom har han skrevet og tegnet to egne bøker som begge befinner seg i grenseland mellom tegneserie og illustrert prosa: The dreadful fate of Jonathan York (2015, ikke overs. på norsk) og Det fins ikke monstre (2020, norsk overs. 2022).  Begge er solid plantet i den angloamerikanske barne- og ungdomslitteraturens tradisjon for gotiske grøssere.

«Monstre» legger straks grunnlaget for dette i bokas første kapittel, når ei ung jente blir kidnappet av en slags busemann, med det resultatet at neste morgen har alle glemt at hun noen gang fantes, inkludert foreldrene hennes.

Deretter blir vi presentert for historiens to helter, Levi og Karo, og i tråd med sjangerens konvensjoner begge to selvsagt sosiale utskudd på skolen. Litt variasjon er det likevel i at Levi ikke er utskudd fordi omgivelsene hans er gått sammen om å fryse ham ut; har er bare innadvendt, og velger å leve deretter. Karo (forkortelse for Karoline) er derimot en eksentrisk bråkmaker, ufolog, kryptozoolog og konspirasjonsfiksert, og de to blir kjent med hverandre når naturfaglæreren utpeker dem som partnere på et prosjekt. Etter hvert blir Levi dratt med i Karos etterforsking av det som viser seg å være paranormale fenomener i hjembyen Bekkeblomholm.

En av barnebokoversetterens viktigste egenskaper er fantasien. Og oversetteren av «Monstre» skal ha ros for å følge Torstein Bugge Høverstad-prinsippet om at når et navn er meningsfylt på engelsk, og også når det det dukker opp et ord som forfatteren har funnet på selv, bør det omdiktes til noe tilsvarende på norsk. Men den norske tittelen mener jeg var en feilvurdering. Diskusjonen om monstres eksistens er ikke noe sentralt poeng, og originaltittelen «No place for monsters» rommer for mange flere tolkninger.

Merritt leverer minst en tegning på hver side, garantert, uten unntak. For han er først og fremst en grafisk forteller, med en tegneserieskapers begrep om historiebygging og kommunikasjon, men er samtidig i stand til å benytte seg av grep som er mer typiske for bokillustratøren. Flere av kapitlene hans består bare eller nesten bare av tegneseriesider, mens andre er tunge av prosatekst, for å fylle huller i historien. Han gjør flittig bruk av skraveringer for å få fram de rette stemningene Figurene hans er elastiske og hengslete, har markante ansiktstrekk, og konsekvent veldig emosjonelle utseender. Av den grunn glir også monstre naturlig inn i hans visuelle univers, og han tegner disse med smittende fryd og innlevelse.

Selve mysteriet trekker ut i lange drag. Uvanlig nok for en barnebok tar det veldig lang tid før vi finner ut hvem og hva som egentlig er den store trusselen, og ikke alle detaljer på veien mot målet like vesentlige, spennende eller bevegende. Til gjengjeld er det en sammenheng i det meste, selv mer trivielle detaljer. Til enhver tid ligger det en godt nok fundert plan bak historiefortellingen.

Men best er historien når den er uløselig knuttet til tegningene. I scenene som rommer de sterkeste visualiserte følelsene er Kory Merritt en suveren forteller med like godt grep om ekte, menneskelige følelser som om overnaturlige mareritt. Frykten som vi blir invitert til å føle på, handler om mer enn busemenn.

Det fins ikke monstre
Av Kory Merritt
Oversatt av Nina Aspen
380 sider
279 kr. (veil.)
Vigmostad & Bjørke

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.