Med første saga i Nikoline-serien overstått, kan jeg med ganske stor sikkerhet trekke den konklusjonen jeg har prøvd på i tidligere anmeldelser: Seriens forfatter, Sylvia Douyé, burde har skrevet en bok. 

«Den hjemsøkte skolen» er en perfekt pikant tittel på en barnegrøsser. Men akkurat som forgjengeren rommer boka mye mer enn førsteinntrykket.

Gamle kjenningar og høgdepunkt frå årets 24H Challenge dominerer årets «Overtrykk»-antologi, i året då Überpress-antologiane kan markere sitt ti års jubileum. 

«Mynte – Minnenes forbannelse» av Christian Galli er ekstremt rik på detaljer, vakkert tegnet og har en sympatisk hovedperson. Dessverre kulminerer den i et antiklimaks som potensielt skyggelegger den opprinnelige leseropplevelsen.

Det er ikkje så vanskeleg å skilje seg ut i den stadig veksande bunken med «nordiske manga»-titlar. For «Mia Myhr og barna som forsvant» hjelper det å ha ein litt grovare strek.

En usjenert bok som kaster deg rett ut i dystopisk misære fra første side, og historie for historie slukker den det lille gladsinn du hadde igjen post-pandemi.

Til nå har Nikoline-sagaen fosset fram som om den aldri trengte å slutte. Med bind fire, «Vampyrens barn», er det derimot som om den frykter å møte veggen.

Selv om den prøver, har ikke andre boka i Spøkelsevenn-serien samme emosjonelle kraft som første. Hva den først og fremst tilbyr barna, er litt ukomplisert og spektakulær overnaturlig action.

Emily Sørensens debutbok «Under Regnbuen» sjarmerer med sine fargerike og mangfoldige verdener, men det litterære leverer ikke alltid samme kvalitet som det visuelle.

Kory Merritt er framfor alt en suveren bildende forteller med like godt grep om ekte, menneskelige følelser som om overnaturlige mareritt.  Hans mest ambisiøse bok, «Det fins ikke monstre», er nå ute på norsk.