Siste mankefalk er kanskje drept for fjærene sine, men siste ord er neppe sagt i Spilledåsen-sagaen med «Mankefalkens fjær».
«Den spennende avslutningen på Nolas eventyr», kunngjør den norske forleggeren om femte bind av «Spilledåsen». Etter å ha lest de fire første bindene, ventet jeg ikke det helt store slutteposet. Selv om Nola har satt sitt preg på eventyrverdenen Pandoria, har «Spilledåsen» forblitt en småskala fantasy/isekai-saga. Seriens femte bind er da også veldig nært og personlig.
«Mankefalkens fjær» er en direkte fortsettelse av forrige bind, «Den mystiske forsvinningen». I alle fall tror jeg den er ment å være det, men i så fall så var slutten av «Forsvinningen» et overraskede eksempel på en bortkastet mulighet for en cliffhanger. Saken er nemlig den at på første side av «Mankefalkens fjær» oppdage Nola at passasjen mellom Pandoria og hennes verden er stengt. Hun kan ikke komme seg hjem. Utgangspunktet er godt, og ikke prøvd før i denne serien.
«Den mystiske forsvinningen» var sentrert rundt et tema som åpenbart var ment å ha paralleller til politiske saker fra vår egen verden – Den gangen homofobisk diskriminering og etnisk segregering. «Mankefalkens fjær» har noe liknende, nemlig en politisk kontrovers rundt viltforvaltning. Nolas venner trenger de titulære fjærene fra en mankefalk for å lage et tryllemiddel som gjør dem i stand til å hente nøkkelen til passasjen. Men slike fjær er vanskelige å finne, fordi man visstnok må drepe mankefalken for å utvinne fjærene, og dyrevernbevegelsen vunnet fram med et krav om jaktforbud.
For Nola er dette et seriøst dilemma, ettersom hun på den siden desperat ønsker seg hjem, men på den andre siden hater tanken på å skulle drepe et uskyldig dyr. Det moralske dilemmaet ender med å få en ganske «snill» løsning, men er uansett gitt mer omtanke og vekt enn homofobi-parallellen i bind fire. Derfor fungerer det mye bedre som bærende historieelement, også. Budskapet er like tydelig denne gangen som da, men mindre påtatt.
I det hele tatt gjør «Mankefalkens fjær» alt hva leserne burde kunne forvente av boka. Den forteller en historie med et fokusert plott, den har et troverdig presentert budskap, og den gir svar på ett viktig spørsmål som har gått igjen i hele serien.
Det den ikke tilbyr leseren, er en finale. Snarere ender den med seriens største cliffhanger. Forvirret? Et søk på seriens belgiske forleggerside forteller oss at dette er slutten på en «syklus», ikke ulikt hvordan Alene-serien er bygd opp. Så etter alle solemerker er det ikke slutten på Nolas eventyr likevel.
Spilledåsen bok 5 – Mankefalkens fjær
Illustrert av Gijé, skrevet av Carbone
Oversatt av Stéphanie de Miranda
249 kr.
64 sider
Gyldendal
