Rugby og romantikk

I forbindelse med 50-årsjubileet for avkriminalisering av homofili i Norge blir Skeivt kulturår markert for å formidle skeiv kunst, kultur og historie. Et av Gyldendals bidrag er å utgi Hjertestopper, en enkel, men engasjerende fortelling om det gryende forholdet mellom to gutter 

Forfatteren Alice Oseman debuterte i 2014 med boken «Solospill» (overs. til norsk i 2015, Mangschou Forlag, red. anm.) om karakteren Tori Spring, og tre år senere kom tegneserieboken som forteller bakhistorien om lillebroren hennes, Charlie, en åpent homofil fjortenåring. Boken er den første av i alt fire volum og forteller hvordan Charlie blir venn med, og etter hvert også forelsket i, Nick som går i klassen over. Nick spiller rugby og er hetero, men etter hvert som guttene blir bedre venner begynner også Nick å stille spørsmål ved sin egen legning.

Fortellingens tegninger er enkle svart-hvitt tegninger som på mange måter minner om drodling, med et visst japansk preg, men siden fortellingen foregår på en skole, og handler om skoleungdom, virker dette passende. Rutene varierer i form og størrelser som passer inn med stemningene og tempoet i scenene, og overgangene mellom rutene virker så glidende at det nærmest føles som å se en tegnefilm. Denne følelsen forsterkes av at det på flere av sidene er tegnet løv, blomster eller snøfnugg bak rutene, og hvor snakkeboblene ofte ligger utenfor tegningene.

I tillegg inkluderer snakkeboblene gjerne små tegninger av blant annet smilefjes, ansikter eller hjerter. Hensikten med disse tegningene virker av og til litt meningsløs. Ved noen anledninger supplerer de historien blant annet ved å erstatte tekst eller tegninger, mens andre steder virker de mer som overflødige emojier. Sier en karakter “Å” og ser skuffet ut, trengs ikke et trist fjes i tillegg.

Ingen av de medvirkende beskrives overdrevent grundig. På de siste par sidene får vi en liten presentasjon av flere av de viktigste karakterene, som blant annet inkluderer hvilken mbti-personlighet de er. Om denne testen egentlig fungerer er et annet spørsmål, men informasjonen virker uansett unødvendig. Det er neppe mange som husker hva forkortelsene representerer, eller vil ta seg tid til å søke dem opp, så om de bare er lagt til for moro skyld. Om Oseman faktisk har brukt det aktivt i historien vet jeg ikke, men i så tilfelle kan det kanskje forklare hvorfor karakterene virker litt stereotype.

Nick framstilles mest av alt som en rugby-”jock” som også liker å tulle rundt en del, og Charlie føler jeg kan oppsummeres med flink, rask og populær (blir det i hvert fall sagt). For eksempel blir det ved flere anledninger nevnt at Nick er mer seg selv rundt Charlie enn de andre vennene sine. Det hadde kanskje gjort mer inntrykk hvis vi fikk se Nick interagere med andre karakterer enn bare Charlie. Dermed begynner jeg å lurer på om Oseman antar at folk har lest «Solospill», slik at man alt kjenner karakterene noe på forhånd.

Selv om karakterene føles noe todimensjonale og urealistiske, gjør ikke historien det. Forholdet mellom Nick og Charlie utvikler seg realistisk og skjer ikke raskere enn at det virker troverdig. De vanlige scenene fra hverdagslivet presenteres med enkle stemningsbilder mellom de viktigere høydepunktene, slik at en får se flere sider av livene til guttene, og jeg blir så følelsesmessig engasjert at jeg sitter og smiler for meg selv ved flere anledninger.

Hjertestopper Volum 1
Av Alice Osman
Oversatt av Gunnhild Magnussen
288 sider
229 kr.
Gyldendal

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *