Tittelen på den åttende Lunch-boka, «Den mailen har ikke jeg fått», kunne knapt illustrert seriens dedikasjon til unnasluntringens kunst bedre.
Mens Egmont beholdt noen bokrettigheter på enkelte norske stripeserier enn så lenge, gikk Lunch (og formodentlig Pondus) til Strand med hud og hår fra nyttår. Den første Lunch-boka etter overgangen kommer fra Strand forlag uten noen endringer i format, design eller sammensetning. Kronologisk går den fra Lunch # 2/15-8/15, inkludert sommerspesialen «Opptatt» fra samme året.
Når man anmelder rene samlebøker kan det være utfordrende, men også fristende, å lete etter tendenser. På dette tidspunktet har Lunch som tegneserie for lengst passert voksesmertene, og framstår nå som en konsekvent smart og iderik arbeidslivs-og bedriftssatire. Så jeg vil se nærmere på et felt der serien har forbedret seg mye i årenes løp, og hvordan det kommer til uttrykk nettopp i denne boka.
Det tok tid for serien å utvikle noen interessante kvinneskikkelser. Linn kom riktignok inn i serien tidlig, men Børge Lund gjorde aldri stort med henne (eller gjør, for teknisk sett er hun i serien ennå). Hun kunne slå fra seg, og Lund skrøt av at hun var «Red Sonja goes corporate», men at en kvinneskikkelse er tøff og hard er ikke alene nok til å gjøre henne interessant. Tvert imot var hun på sitt beste når hun brukte kvinnelist, f.eks til å lure Kjell til å gjøre jobben hennes på overtid mot vage og falske løfter om uforpliktende etter-kontortid-sex.
Gradvis ble Linn en figur som heller bruker list for å nå sine mål, men da fant Børge Lund ut det kunne være spennende å introdusere en ny figur som prøver å overgå henne på det feltet. I sjuende bok, «Kan vi ta det på mandag?», ble vi presentert for Vanessa, en kvinneskikkelse som med sin vennlige og utadvendte, men tvers gjennom manipulative væremåte, framsto som en ny utfordring for hele persongalleriet.
Unntatt for den hvis styrke er at hun gir blaffen.
«Den Mailen…» er nemlig Bodils bok, i den grad en Lunch-bok er noen annen enn Kjells. Jeg har lenge hatt en teori om at Bodil er Kjells kvinnelige motstykke, med en viktig forskjell: Mens Bodil utnytter svakhetene i firmaets system til å tilegne seg ekstra sykedager og ellers gjøre seg mest mulig usynlig, mener Kjell at han kan utnytte systemet bedre ved å bli på jobb og gjøre seg mest mulig synlig. Forståelig nok gjør det ham til en mer interessant figur. Giddalaushet er hva de begge streber mot, men Kjell gjør det med så mye mer stil og ambisjon. I denne boka kunne han knapt understrekt poenget tydeligere enn i en stripesekvens der ordet «giddalaushet» eksplisitt dukker opp; en langvarig krangel om kopiering og plagiat kulminerer med at Kjell lanserer et program som fortløpende sjekker alt som blir sagt opp mot alt som er blitt sagt før, og deretter tar seg den friheten å kreve inn royalties. Slik tar han rotta på diskusjonen og tvinger fram en rask løsning. Kjell er den figuren som framfor noen stimulerer serieskapernes oppfinnsomhet, og gang på gang produserer seriens beste gags.
Til sammenlikning kan Bodil som figur oppsummeres mye enklere: Hun er hypokonder. Med tanke på den apatiske væremåten hennes er det fristende å mistenke henne for å simulere («hypokonder» og «simulant» er to begreper som ofte blir forvekslet i tegneserier), men stripene i denne boka tyder på at det ikke er så enkelt. Ja, hun er lat, men hypokonderiet hennes virker å være ekte. Hun elsker å diskutere diagnoser, symptomer og alternativ medisin. Er hun så utspekulert, eller er hun virkelig så dum at hun tror på sine egne analyser? I en slik gråsone er det stort humorpotensial å spille på for serieskaperen, men først i denne boka blir det virkelig utnyttet.
Ellers er det de kulinariske innslagene som står litt i fokus. Nicos kick off-middag er en enkel og forutsigbar sak om matsnobberi, mest fordi Nico selv er en i overkant forutsigbar figur. Langt mer mangefasettert er sekvensen der Kjell lar seg forføre av hjemmebryggertrenden og ølsnobberi. For øvrig er dette også sekvensen som uoffisielt stadfester at Lunch foregår i Stavanger, i en sidehistorie der Nico og Kjell besøker drikkestua ØST for å utvikle «riktig» ølforståelse. Slike innslag understreker i hvor stor grad Lunch har lykkes, både som tegneserie og som blad, med å fokusere på trender.
Lunch, åttende bok – Den mailen har ikke jeg fått
Av Børge Lund, forord av forfatteren
ISBN 978-82-93718-00-0
192 sider
350 kr (veil.; vil variere)
Strand Forlag
