I Drageviking fortsetter Odin Helgheim å kombinere norrøn mytologi og manga-estetikk i en ny tegneserie. Gjennom trellen Sigurd Ormøye fortelles en historie om styrke.

«Vikingjenta Tora» er det siste tilskuddet av heroiske tegneserier fra vår mest myteomspunnede tidsalder. Selv for barn fremstår dette som lite troverdig.

Norrøn historie har vel sjeldan vore kulare enn det Odin Helgheim har dratt opp av hatten med Ragnarok-serien.

Forventningene har vært høye til Strand forlags satsing om Hardråde. Jo visst er den episk og elegant utført, men man får en følelse av at man har sett mye av dette tidligere. Heldigvis er her også noen originale grep.

Han har nok for lengst passert høgda av sin popularitet, men framleis er han truleg verdas mest kjente viking, og i alle fall den mest kjente teikneserien om vikingar. I dag fyller Hårek den Hardbalne femti.

Ikkje rare undergangen alt i alt, men med tredje bindet av «Floke» står Ida Neverdahls tolking av norrøn mytologi generelt, og ragnarok spesielt, igjen som unik innan eit velbrukt tema.

Tredje bok i Odin Helgheims Ragnarok-serie er, til tross for alt sitt fargerike spetakkel, den minst spennende i rekken.

Vi blir kjent med en gjeng pysete vikinger som skal lære seg å plyndre, og den fryktløse Vera som vet å utnytte situasjonen. Historisk korrekt? Neppe. Morsomt? Absolutt.

Sjølv når ho famlar litt har Ida Neverdahl meir kontroll enn dei fleste, i andre boka om Floke.

Endelig er det kommet en ny bok fra Odin Helgheim. Men oppfølgeren har tatt en ny vending som ikke helt treffer meg. Blod er nå byttet ut med komikk.