«Lyckobäraren» er beregnet på et noe yngre publikum enn tilsvarende norske titler. At dette kan kalles nordisk manga, er jeg likevel ikke i tvil om.
Nordisk (eg. norsk) manga er en importsuksess, også i Sverige. Egmont har gitt ut både Nordlys, Dragens Øye, Snøkattprinsen, og Arkin på svensk. Før eller senere måtte det komme et svar på dette, en slags motprogrammering. Og i 2022 utlyste svenske Egmont en konkurranse for nye fantasyserier.
Sissel Gustafssons «Lyckobäraren» (lykkepostbudet, eller lykkebringeren) er et av de første resultatene av denne konkurransen. Første bind, «Det magiske paketet», kom tidligere i år, og Gustafsson lover bind to allerede til høsten. Tre bind og mulige spinoffs er planlagt.
Sissel Gustafsson er ikke en nykommer. Hun debuterte i 2017 med den uambisiøse, men trivelige selvbiografien «Stackars pappa» om oppveksten med en alkoholisert far. Ei ung jente sitt forhold til faren spiller også en nøkkelrolle i «Lyckobäraren», men på en mer tragisk måte. Faren til vesle Mia er død. Det er gått noen måneder, men sorgen er like tung ennå, ja overveldende.
Så en kveld dukker selve postbudet, en liten pokemon-ish skapning, opp på Mias rom og forteller henne at hen bringer pakker med lykke til de som trenger det mest, som Mia. Deretter gjør hen tre feil i alarmerende fart. Hen gir Mia en tom pakke ved en feil, drar henne med til sitt ikke ufarlige eventyrrike for å hente den ekte pakken, og forlater henne midt i skogen fordi hen plutselig kom på at hen må levere de andre pakkene først.
Mia er ikke den eneste skikkelsen i denne fortellingen som kan gjøre leseren emosjonell. Elleve sider ut i denne historien har jeg lyst til å gi postbudet juling, og den trangen avtar ikke i løpet av først bind.
Uansett, dette er begynnelsen på Mias prøvelser, for som sagt er denne eventyrverdenen langt fra ufarlig, og attpåtil sliter hun med sorgen, som nesten aldri slipper taket, og som hun stadig blir minnet på
«Lyckobäraren» er beregnet på et noe yngre publikum enn de norske titlene. Hovedpersonen er yngre, og handlingen kommer raskere inn på det overnaturlige. At dette kan kalles nordisk manga, er jeg likevel ikke i tvil om. Premisset kjenner vi igjen fra flere norske titler: En ung person begir seg ut på en livsendrende reise i en magisk verden, enten den er mørk, eller bedragersk lys og tiltalende.
Og selvsagt ser den manga ut. Gustafsson viderefører chibi-formatet som en kan kjenne igjen fra hennes tidligere serier, bare at denne gangen er omgivelsene i enda større grad tilpasset. De fleste figurene som Mia møter på, passer perfekt inn i det grafiske formatet. Kanskje litt for perfekt. Strek og farger er blitt teknisk bedre siden «Stackars pappa», men de er mer enn en anelse flate og upersonlige som illustrasjoner til det som (ifølge et intervju i Bild & Bubbla) er en ganske personlig fortelling. Alt ser ut som et sterilt 90-talls videospill,
Men så har serieskaperen denne viktige tilnærmingen, da. Svenskene er flinkere enn andre skandinaver, kanskje flinkere enn de fleste, til å behandle temaet døden ærlig og vektig i barnefortellinger. Sissel Gustafsson inngår i en nobel tradisjon, og hennes tilnærming er enda mer nådeløs enn vi først får inntrykk. Til å begynne med mistenker jeg nesten Gustafsson for å spekulere i emosjonelt føleri, eller i alle fall for å overselge motivet, men etter hvert danner det seg et mønster som innbyr til mer respekt for henne som historieforteller. «Lyckobäraren» handler minst av alt om en mystisk pakke, og mest om en reise som Mia må gjennom for å konfrontere og bearbeide sorgen. Jo lenger inn i historien vi kommer, jo mer blir farens død integrert i den uten at det er til forkleinelse. Selv når hun blir presset til å fortelle historien om hvordan foreldrene møttes som om de var frosker (det gir mening i konteksten) er overgangen fra det komiske til det tragiske troverdig og bevegende.
Temaet, men i enda større grad håndteringen, har muligheter. Jeg ser for meg en samtale, enten på en svensk eller en norsk festival, mellom Sissel Gustafsson og Helge Lie om hvordan tap og sorg (med vekt på døde foreldre) kan fungere som historiedrivende element i fabelprosa. Alvorlig talt, denne samtalen burde skje, og jeg tror ikke det er gitt hvem som kunne hatt mest å lære mest av den.
Lyckobäraren 1 – Det magiska paketet
av Sissel Gustafsson
141 kr
Egmont Comics (Sverige)
