I en tegneserie om andre verdenskrig kommer en ikke utenom ideologien. Og i tredje bindet av Motstandsbarna, «De to gigantene», handler det om mer enn bare at nazisme er ille.

I «de to gigantene» har vi kommet til sommeren 1941. Motstandsbarna François, Lisa og Eusèbe har valgt et gruppenavn, «Gaupe», og fått kontakt med en motstandsmann som gir dem nye oppgaver. I en mer triviell sidehandling prøver François’ kollaboratør-onkel å få overta gården etter broren. At broren, François’ far, ble henrettet som fransk motstandsmann i forrige bok, gir den situasjonen ekstra nerve.

Sammenliknet med hva som gikk for seg i de to foregående bindene, og særlig nummer to, er det forbausende lite følelse av fare denne gangen. Intrige, ja visst, men ikke like mye fare. Også når de tre hovedpersonene faktisk utfører motstandsarbeid, uteblir liksom dramatikken, selv når den korte, klimatiske sabotasjescenen på slutten ser tøff ut. Scenen er kulminasjonen av en rød tråd som har gått gjennom boka, men er mest interessant som en symbolsk parallellhandling til en annen hendelse på samme historiske dato.

I stedet handler det mye om kommunikasjon og sniking, som selvsagt er viktig i motstandsarbeid. Et velplassert ironisk poeng om François’ forhold til onkelen står også sentralt i handlingen.

Som vanlig består tegneseriens narrative kvalitet mye i balansen mellom det pedagogiske og det dramatiske. «De to gigantene» handler om de store linjene, om det halvåret da krigen tok sine to viktigste vendinger, noe som også tittelen referer til. Men den tar også for seg mindre kjente og mindre opplagte aspekter, som nazistenes og Vichy-regimets kampanje for å resirkulere kobber. Propagandaen minner det franske folk om at jordbruket er avhengig av kobber, men formålet med kampanjen er egentlig å skaffe kobber til den tyske utrustningen. En fascinerende og lite forutsigbart eksempel på krigsretorikk. Den på overflaten fransk-nasjonalistiske, men selvsagt nazi-initierte kampanjen for å få franske frivillige til å verve seg til østfronten er en annen side av samme sak. Parallellen til NS-kampanjer vi kjenner fra vår egen krigshistorie, er verdt å merke seg.      

Spørsmålet om ideologi er likevel det viktigste i bind tre av «Motstandsbarna». Den tyske invasjonen av Sovjetunionen tvinger fram spørsmålet om russerne er allierte av den franske motstandsbevegelsen. Lisa, hvis antinazistiske foreldre ble drept da de prøvde å flykte fra Tyskland, virker nesten like bekymret for Stalin som for Hitler. Uansett prøver historien å gi et nyansert bilde av kommunismen som idé, samtidig som den minner leserne om Stalins forbrytelser mot menneskeheten. Dilemmaet er komplisert, noe forfatteren erkjenner. Det er grenser for hva en familievennlig tegneserie, selv en som tar krigen på alvor, kan oppklare.

Konklusjonen er derfor fornuftig: Når du forteller om krigen fra utgangspunktet til barn (eller unge tenåringer, på dette tidspunktet) som ikke kjenner framtiden, er det viktigste å nedkjempe Nazi-Tyskland nå. Langsiktige, storpolitiske komplikasjoner som de i beste fall har en vag forutanelse om, må vente.

Motstandsbarna – 3. De to gigantene
Skrevet av Vincent Dugomier, tegnet av Benoît Ers
Oversatt av Britt Schjøtt-Iversen
52 sider
229 kr.
QlturRebus

Les også om de andre bindene i serien
Opptakten
Konsekvensene