Tredje bindet av Søstrene Gyldenblom, «Lucilles skatt», gir en vellykket hovedrolle til den mest innesluttede av søstrene.

Så langt har Barbuccis magiske-realistiske barneserie fulgt et mønster der hver bok fokuserer på hver av de tre søstrene, fra eldst til yngst. Det betyr at turen er kommet til lillesøsteren Lucille. Hennes viktigste karaktertrekk er at hun er dyrekjær og noe innesluttet, kanskje autistisk. Dermed faller det ikke henne like naturlig å stjele showet som det gjorde for søstrene. På et tidspunkt adresserer hun til og med sin rolle i tegneserien, i et ironisk utbrudd: «Det er klart jeg er usynlig når jeg har to søstre som dere! Dere tar all plassen. Jeg er ikke like flink som dere til å snakke høyt eller være dramatisk!»

Jentene er på feriekoloni (midt i november; er det en greie i Frankrike?¹) i den gamle badebyen Vierville-les-Bains. På skogstur kommer de borti en prangende gammel kirkegård, like overrasket som leseren over å finne noe slikt der ute. Ganske, men ikke fullstendig tilfeldig, kommer de over graven til av sine formødre, Ludivine, som beleilig nok har fått portrettet sitt inngravert på graven. Enda mer beleilig likner hun ganske mye på Lucille. Jeg sier «ikke fullstendig tilfeldig», fordi mormoren visste at Ludivine slo seg ned i Vierville-les-Bains, og hun informerer jentene om det.   

På gravsteinen nevnes det «en skatt jeg etterlater til den som klarer å finne den.» De eldre søstrene Sarah og Cassiopeia begynner straks å fantasere om at Ludivine var sjørøver eller smugler, og igangsetter en jakt på basert på de antakelsene.  Men både Lucille og leserne skjønner ganske raskt at det er et feilspor. Vi forstår hvilken retning historien egentlig kommer til å ta når Lucille oppdager en strandet hval.

Miljøhistorier har som kjent lett for å ta en prekende vending, særlig når de er av typen «redd hvalen». «Lucilles skatt» er sentimental og helt forutsigbar, men satt opp mot f.eks. James Camerons standard i «Avatar: The way of water» (2022), er dette som en mild bris, behagelig poetisk. For den som har lest de foregående bindene er både tema, og historiens behandling av tema, det mest naturlige. Historien tilhører jo Lucille, som ikke gjør forskjell på sandhoppere og hvaler, Selvsagt hjelper det at streken og fargene til Alessandro Barbucci kan gjøre hva som helst estetisk behagelig.  I en fortelling om naturen legger han noe mer vekt på det realistiske enn før, selv om serien som vanlig har noen veldig forsiktig magiske elementer.

Som i de foregående bøkene er han også en mester på å male fram eventyrlig, klassisk arkitektur og interiør. Søstrene Gyldenblom mangler ikke spennende steder å utforske på skattejakten sin, selv om det kan gå litt på troverdigheten løs. De begynner med å lete etter spor i restene av et sjøhotell som ble bombet under 1. verdenskrig. Ingen har vært her siden, sier en lokal museumskurator. Virkelig? For tilsynelatende er det ikke så vanskelig å ta seg ut der, og mye av det spesielle interiøret er så godt bevart at en skulle tro historikere og antikvarer for lengst ville ha utforsket stedet. Et gammelt fyrtårn, også det uberørt siden 1. verdenskrig, vel bevart og fylt av interessant inventar, innehar viktige spor. Litt overraskende at det i det hele tatt finnes et museum i en by som så fullstendig har ignorert lett tilgjengelige, lokale kulturminner.

Hvis jeg skal rangere bøkene, vil jeg si den andre boka «Cassiopeia er forelsket» fortsatt har den beste historien. «Lucilles skatt» er noe mer forutsigbar, men til gjengjeld overgår den forgjengeren i visuelt mangfold og skjønnhet. Og i en serie som «Søstrene Gyldenblom» er vel det viktigst.

Søstrene Gyldenblom 3 – Lucilles skatt
Av Alessandro Barcbucci med Giovanni Di Gregorio
Oversatt av Stéphanie de Miranda
74 sider
249 kr.
Gyldendal

Les om de andre bøkene i serien:
Sarahs drøm
Cassiopeia er forelsket

1. Oversetteren ga meg senere svar på dette spørsmålet: Høstferien i Frankrike faller rundt Allehelgensdag og varer som regel to uker. Avhengig av hvor man er i landet kan dette bety første halvdel av november eller andre halvdel av oktober. De ble sikkert sendt på feriekoloni fordi moren måtte jobbe. ↩︎