Post-W.I.T.C.H. magisk realisme

Man leser «Søstrene Gyldenblom» for å bli forført av Alessandro Barcbuccis illustrasjoner, men det ligger mye, riktignok bare delvis forløst dynamikk i seriens skildring av familieforhold.

Barbucci er noe av en moderne legende i europeisk manga. Han var med på å skape av W.I.T.C.H. før han ble en av de første italienske mangategnerme som meldte overgang til fransk-belgiske forlag, med serier som den religionssatiriske space-operaen Sky Doll og fantasy/spenningsserien Ekhö. De to sistnevnte er ikke oversatt til norsk, muligens av frykt for at den smukke Disney-streken som Barbucci er kjent for, skulle virke villedende; Både Sky Doll og Ekhö har nemlig sterke erotiske overtoner. Søstrene Gyldenblom passer derimot for barn.

Første bind, «Sarahs Drøm» etablerer et ganske enkelt konsept: Hovedpersonene er søstre, og historien begynner med at den eldste av dem Sarah, har en tilbakevendende drøm. Hun er sikker på at den prøver å fortelle henne noe, men den blir bestandig avbrutt for tidlig. For å løse mysteriet gjenoppretter hun noe hun kaller for «Søsterklubben», som i praksis bare betyr at hun og lillesøstrene Cassiopeia og Lucille gjør noe sammen.

Det er illustrasjonene til Alessandro Barbucci man leser denne serien for. Som vanlig er de lytefrie i sin finskårne eleganse; sikkert for glatte for manges smak, men fortsatt et av de beste eksemplene på hva den italienske Disney-skolen har tilført europeisk tegneseriekunst. Serien har dessuten mye selvstendig grafisk karakter utover dette, gjennom skildringen av den litt ubestemmelige, men skjønne kontinentale arkitekturen, både i huset og ikke minst byen som søstrene bebor. Lyskontraster og organiske nyanser av gult og grønt formidler en atmosfære som minner om falmete fotografier.

Som vanlig når et tradisjonelt bokforlag lanserer en europeisk albumserie på norsk, må vi snakke litt om formatreduksjonen. Søstrene Gyldenblom er på 245×175, samme som for Spilledåsen-bøkene. Likevel føles formatet som et mindre tap denne gangen, på grunn av Barbuccis klare strek, en lettlest font, og bokas sideøkonomisering, med 5-6 ruter i snitt per side.

Manus er av Giovanni Di Gregorio, «i samarbeid med Barbucci». Jeg håper at historiens sluttpoeng var førstnevntes ide, for i motsatt fall har han ikke så mye å rose seg for. Vi har utgangspunktet, og vi har oppklaringen, og følelsen av at manus bare slår i hjel tid mens vi venter på sistnevnte, slipper aldri helt taket. Sarah finner noen ledetråder som bare indirekte bidrar til oppklaringen, og bruker ellers mye av tiden til å kjekle med lillesøstrene sine. Mye blir forsøkt gjort ut av kontrastene mellom de tre søstrene. Stort sett koker det ned til enkle merkelapper som at Cassiopeia er en romantisk drømmer, og at Lucille er en katteelsker. Litt karakterutvikling er det likevel mulig å spore hos jentene; blant annet gis det rom for å spekulere på om Lucille er autist.

I tillegg blir vi kjent med moren og de to venninnen hennes, men de får vi mindre reell innsikt i. Særlig venninnene er bare plassfyll, ledetråder som ikke fører noe sted.

Når så mye er sagt, er utfallet av det drømmebaserte mysteriet ikke er så lett å forutse, og oppklaringen føles ganske tilfredsstillende. «Sarahs Drøm» fortjener også litt ros bare for å fortelle en sammenhengende avsluttet historie, noe som er forbløffende uvanlig i moderne fantasytegneserier for barn. For den saks skyld er Gyldenblom ikke noen fullskala fantasytegneseserie, men mer magisk realisme. Antydningene om at Sarah har oversanselige evner er det nærmeste serien så langt kommer noe overnaturlig.

Koplet med en familiedynamikk som riktignok trenger litt finpuss, særlig på dialogsiden, har Gyldenblom muligheter for å skape en fin liten nisje for seg selv på barnebokmarkedet.