Spøkelser og sommerflørt

Med eller uten reelle overnaturlig elementer virker andre bind av «Søstrene Gyldenblom» mye tryggere på seg selv enn debuten.

Mønsteret som denne serien ser ut til å bevege seg mot, er at hver bok fokuserer på en av de tre søstrene. Det framgår også av titlene; første bind het «Sarahs Drøm», andre bind heter «Cassiopeia er forelsket». Ettersom det bare er tre søstre, må man fundere på hva som skjer etter bind tre, men den tid, den sorg.

Den mellomste søsteren, Cassiopeia har altså hovedrollen denne gangen, så til de grader at historien åpner med fortellerstemmen hennes. Skifte av perspektiv åpner for en mye bredere karaktervurdering. Der storesøsteren Sarah i første bok framsto som den fornuftige og situasjonsbevisste, virker hun denne gangen mer nedlatende og retthaversk, i beste fall som en ertekopp etter Irma Lairs mønster. Cassiopeia er i første rekke en romantiker, nå som da, men denne gangen med flere lag.

Bind to tar søstrene ut av byen og til landet, som imidlertid har mye av den sceniske og svært kontinentale følelsen fra første bindet, igjen hjulpet av fargeteknikken. Forskjellen er bare at denne kommer til sin rett på en annen måte i det nye landskapet. Søstrene skal bo hos sin mormor, som begynner å slite med husken. Rollen hennes er likevel ikke så mye å bidra med «senilitetskomeide»; viktigere er det at hun er en del av den overordnede historien, selv om dette er en rolle som blir tydelig først mot slutten.

Cassiopeia savner kjæresten Ulysses mens hun er på ferie, og skriver brev til ham hver dag (bare Sarah får ha mobiltelefon) mens hun lurer på hvorfor han ikke svarer henne. En effektfull detalj er at leserne ikke bare får innsyn i Cassiopeias brev, men også overstrykingene hennes, noe som gir oss forsterket innsyn i hvordan hun egentlig har det. Mens hun venter i frustrasjon, blir hun mer eller mindre frivillig dratt inn i et flørtespill med en lokal gutt, Oliver. Alt dette knyttes sammen med en lokal tragisk-romantisk legende.

Nå som vi vet hva Søstrene Gyldenblom går i, nemlig en forsiktig form for magiske realisme, er det lettere å ha de rette forventningene til bind to i serien. Men «Cassiopeia er forelsket» er en historie som virker mye tryggere på seg selv enn debuten, «Sarahs Drøm». Den har en spøkelseshistorie, men denne er presentert på en måte som gjør det lett å se at den bare er et sideplott, og at konteksten ikke krever en overnaturlig forklaring. 

Historien har et overnaturlig element, men dette er så beskjedent at igjen er det snakk om et eksempel på magisk realisme, og knapt nok det. Nevnte element er heller ikke nødvendig for historien, men har i det minste en klar relevans til resten.

Egentlig er både historien gang og dens konklusjon mer forutsigbar enn i «Sarahs Drøm». Til gjengjeld – og dette viser seg å være viktigere – er det svært lite ved den som føles overflødig. «Cassiopeia er forelsket» er en veloverveid komposisjon av en fortelling der hvert ledd og hver detalj har en reell mening.

Dermed er det lettere å se denne boka som to serieskaperes verk, særlig i kraft av (med)forfatter Giovanni Di Gregorios dedikasjon, selv om jeg fortsatt oppfatter serien først og fremst som Alessandro Barbuccis verk.


Søstrene Gyldenblom – 2: Cassiopeia er forelsket
Av Giovanni Di Gregorio og Alessandro Barcbucci
Oversatt av Stéphanie de Miranda
74 sider
229 kr.
Gyldendal

Les også:
Anmeldelse av «Sarahs drøm»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *