Første bind i den nye serien «Villvillmarka» er en gledelig overraskelse. To nykommere i norsk tegneserieflora har laget et hyggelig høstlig avbrekk i den mørke årstida. 

Akkurat i tide til halloween – og det er neppe tilfeldig – dukker en ny norsk serieskaperduo opp som blanke ark i bransjen. Forfatter Ola Nielsen Oldani er kreativ konsulent i Bureau A/S, og tegner Martin Mauseth Hvattum er frilansillustratør, men «Villvillmarka – Den siste hodeskallen» er begges debutbok. På forhånd hadde jeg ingen forventninger, annet enn en vag antakelse om at det måtte være noe ved serien siden Gyldendal var villige til å satse på den. 

Overraskelsen var gledelig. Dette er noe av det friskeste jeg har lest på lenge, i alle fall av tegneserier med barn som den primære målgruppa.  På kokett vis (noe som snart skal vise seg å være helt konsekvent med seriens stil) blir vi dratt rett inn i handlingen uten noen nærmere bakgrunnshistorie. Vi befinner oss i en fantasiverden, og her møter vi de tre hovedpersonene Knis, Lok og Nøste, som jobber og bor på vertshuset «Den barmfagre nøkk» (et moderat pikant navn som også er med på å sette tonen straks). På grunn av «innfallsjon» truer den skumle Futen med å inndra hele huset, men Knis har en ide. Hvis de bare kan stelle i stand en imponerende fest for åndene på Gjenfredag, som er denne verdenens allehelgensaften, tjener de nok til å redde vertshuset. Men for å finne det nødvendige festutstyret, må de besøke de dødes hovedstad, Port Mortem.    

Jeg skal være forsiktig med å rose Moldani for mye på bekostning av Hvattum, for begge er et funn for norske tegneserier. Hvattum har en skissepreget, men elegant sveipende strek med mye rom for detaljer. Dette er svært nyttig når han skal illustrere Port Mortem, som en overdådighet av fantasirike elementer.

Men Moldanis tekst er en fryd å lese. Han kan ordspill, og han kan sine populærkulturelle referanser, men vet også at det kan bli for mye av begge deler. Han vrir og vender på ord og får det til å gi mening. Han er velformulert vittig, og skriver dialoger og situasjoner med stadig nye og ofte uventede innfallsvinkler. Jeg vet om noen få internasjonalt kjente serieforfattere som behersker dette til fingerspissene; John Allison, og særlig Ryan North er nærliggende sammenlikninger. For enhver manusforfatter med ambisjoner om humor, er dette et godt selskap å være i. 

Uten å forklare stort, etablerer han også ganske raskt personligheten til de tre hovedpersonene, og hvordan de fungerer i forhold til hverandre, så han kan mer enn bare å være vittig. 

Hos begge serieskapere ser jeg noe mulig inspirasjon fra Cartoon Network, særlig fra seriene Adventure Time og Over the Garden Wall, med den førstnevntes absurditet, og den sistnevntes gammeldagse miljø og kryptisk rurale stemning   

At Ryan North, som gjorde tegneserieversjonen av nettopp Adventure Time til en prisvinner, kan være en direkte inspirasjon, ser vi også på Oldanis «fotnoter». Ved flere anledninger forklarer han konsepter og ord i kommentarer nederst på siden. Disse har en dobbeltfunksjon; de forklarer vanskelige ting for de yngste leserne, og gjør det på en munter, noen ganger litt sarkastisk måte som er egnet til å more både dem og de eldre leserne. Tilfeldigvis er dette også en av Norths fremste varemerker, og han bruker dem ofte på hver eneste side. Oldani har klokelig nok porsjonert sine «fotnoter» litt mer sporadisk utover boka, og virkningen er desto bedre.  

Han gjentar seg ikke mye, men det er et gjennomgående tema at Port Mortem bruker svar, nærmere bestemt svar på gåter, som betalingsmiddel. Halvveis i boka skulle jeg til å mildt innvende at boka bruker mye plass på dette, særlig ettersom vitsen er den samme hver gang: Heltene bruker idiotisk lang tid på å gjette, og til slutt er «rette» svaret alltid noe helt tilfeldig. Men etter hvert viser det seg å være en god grunn til at temaet blir behandlet på denne måten, og at det er gitt så mye plass. Kulminasjonen av dette er svært tilfredsstillende.

Norsk tegneseriebransje har mange gode fortellere, men færre fortellere med evnen til å leke seg med ord, vendinger og situasjoner på en måte som konstant både overrasker og morer. Ola Nielsen Oldani er en slik forteller. Jeg ønsker ham og Hvattum er langt og godt samarbeid, og kan knapt vente med å lese mer om de tre vennene fra Villvillmarka. 

Villvillmarka (1) – Den siste hodeskallen
Av «Ola & Martin» (skrevet av Ola Nielsen Oldani, tegnet av Martin Mauseth Hvattum)
82 sider
279 kr. (veil.)
Gyldendal