I Serienett har vi tidligere vært inne på hvordan barneserier ofte ikke blir markedsført som tegneserier i Norge, men heller som barnebøker. Vigmostad & Bjørke er de siste som slår seg på denne trenden med en norsk oversettelse av Judd Winicks Hilo.
Tegneseriefans vil ha ulike assosiasjoner til navnet Judd Winick. Mange forbinder ham først og fremst med ymse DC-serier (kun forfatter), andre med kultserien «Barry Ween, Boy Genius» (forfatter og tegner). Barry Ween bemerker seg ved at den ser ut som en barneserie, men er det absolutt ikke. Det er derimot «Hilo, Gutten Som Styrtet Til Jorda», en serie som ellers har visse utseendemessige likheter med Barry Ween. Den er også Winicks nyeste prosjekt, først utgitt på engelsk i 2015, og planlagt å utkomme i seks bind. Winick har innrømmet at han skapte serien for at den vesle sønnen hans skulle kunne lese noe han hadde laget.
Det ville være feil å hevde at Hilo representerer noe veldig nyskapende innen barneserier. Når det gjelder tegnestil befinner Winick seg trygt innenfor Bill Watterson-skolen. Premisset er den klassiske «normalt barn får en eventyrlig venn»: DJ (Daniel Jackson) Lim er den normale gjennomsnittsgutten, og hans fantastiske venn er den titulære gutten som styrtet til jorda. Hilo ser normal ut, men både DJ og leserne skjønner straks at han ikke kan være noe menneske.
«En ellevill krysning mellom E.T. og Tommy & Tigern», kaller forlaget serie for. En lettvint beskrivelse, men egentlig ganske treffende. Skjønt Winick låner også mye fra superheltsjangeren, ikke helt overraskende med tanke på bakgrunnen hans. I det hele tatt skinner Winicks erfaring med bransjen igjennom. Han plukker og velger i det som han prøvd før, og som han vet fungerer: mye komikk, enda mer action, og litt om mellommenneskelige forhold. Men i grunnen er det påfallende hvor fort alvoret kommer over historien, og hvor dominerende action-elementene blir. Det er tydelig at Winick ikke vil ta sjansen på å kjede barna. Boka har til og med en in medias res-åpning som straks setter tonen for hele serien på en svært effektiv måte.
Serien vektlegger det visuelle og unngår å forklare for mye om gangen, men pirrer gjentatte ganger lesernes nysgjerrighet med litt og litt informasjon. Et enkelt, men godt grep for å rettferdiggjøre denne fortellermåten er å gi Hilo selv hukommelsestap. Dermed har han samme utgangspunkt som leserne, og vi lærer mer om ham i samme tempo som han selv lærer. Lesernes identifikasjonsfigur er nok likevel ment å være DJ. «Greia hans» er at han er den eneste gjennomsnittlige i en streberfamilie, og han representerer dermed frykten for ikke å strekke til. Budskapet er subtilt, men forståelig og lett gjenkjennelig for barna.
Men det er nok spenningsnivået som vil appellere til seriens tiltenkte målgruppe. Uten blod, men med en følelse av blodig alvor bak en fasade av tøys og slapstick, har den alle de rette elementene en slik serie trenger for å lykkes.
Hilo – Gutten Som Styrtet Til Jorda (bok 1)
Av Judd Winick
Farger av Guy Major
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn
ISBN: 978-82-516-8631-0
208 sider
199 kr.
Vigmostad & Bjørke
Kvar gong eit forlag gjev ut ein teikneserie og kalla det ordlaus barnebok (eller noko anna slikt vas) undergrev dei 100 års utvikling og historie om teikneserier. Utholing og nedvurdering. Tykkjer eg.
Forlagenes presentasjon av tegneseriebøker for barn (og til en viss grad ungdom) som annet enn tegneserier er etter min mening et resultat av bokhandlerkjedenes båssetting av disse. Alt som kalles tegneserier stues sammen i en hylle uavhengig av målgruppe, greit for oss som i utgangspunktet er interessert i disse, men en dårlig ide for å få presentert bøkene for aktuelle kjøpere. Spesielt i store butikker, der tegneserier kan havne i en helt annen etasje enn barne- og ungdomslitteratur.
Så dette bunner nok mer i hvordan salgsapparatet behandler tegneserier enn uvilje mot begrepet tegneserier hos forlagene.