Når sant skal sies, renner bladhyllene formelig over av forskjellige Disney/Duck-varianter, mer enn en stakkar kan ta inn over seg i det man haster forbi en mer eller mindre pyntelig tidsskrifthylle på ens lokale matbutikk.

Det er interessant å merke seg i hvor stor grad blad- og tegneseriekjøp har forflyttet seg i fra det man vanligvis kalte «bladforhandleren», dvs. Narvesen, over til matkjedenes utsalg. Det byr på en utfordring, ettersom tradisjonelle bladutsalg har vel etablerte rutiner for display, mens matbutikkene er avhengige av at ansvarlig ansatt bryr seg litt mer enn å bare lørje bladene opp på hyllene. Noen butikker har aldeles ufyselige bladhyller, der spesielt plastposebladene flommer, velter og strutter innimellom mer eller mindre tilfeldige hefter.

Så denne boka står der i bladhylla, litt mindre enn disse andre «klassikerne» fra Disney/Egmont. Bark/Rosa-serien, f.eks., er litt større, dvs. reint A4-format – den valgte tjukkbok-modellen fra Fantomet, Tempo etc. Samme med «sesong-bøkene» med eldre Donald, med historier fra 60-60-tallet. Format er egentlig litt spennende. Sammenlignet med de nevnte bøkene (alle til rundt 149.-) virker denne boka liten. Helt til jeg sammenlignet med et DD & Co-hefte – identisk størrelse.

Der er – for å si det pent – mye ompakking av eldre stoff fra Disney/Egmont, og det er vel en del av poenget. Så lenge salget av det regulære bladet synker i et ubønnhørlig tempo, vil det være interessant å hente inn kroner i ompakking. Så lenge det sikrer økonomien og gir tilstrekkelig gevinst, er det helt OK. Alt står og faller på utvalget av historier (for de som er litt-mer opptatt av Disney-tegneserier enn folk flest – som bare snapper noe med seg som lektyre…)

Så – hvordan fungerer denne boka (154 sider/150.-)? Bok # 4 fungerer riktig så bra etter min mening (og det er den som teller her…). Jeg bladde igjennom sidene og falt for kjøpetrangen. Samtidig oppdaget jeg #3 bak bunken med #4, og etter en kjapp runde med meg sjøl og lommeboka mi kjøpte jeg den også. Jeg begynte faktisk å lure på hvorfor jeg ikke hadde kjøpt 1-2 tidligere (svaret på dette får du i et seinere blurb).

Hvorfor? Har du ikke lest nok Disney/Ducks til å vare hele livet? Joda, og Barks, Rosa, Vicar med flere trenger vi strengt tatt ikke i enda flere tapninger. Likevel ble jeg sjarmert av denne utgaven. Hvorfor, nok en gang? Svaret er enkelt: Hollandsk Disney. På 80-tallet oppdaget jeg noe som endret mitt syn på Disney: Blant alt rælet som kom fra AS Hjemmet i Donald Duck & Co i perioden 1970-1990 fantes det flotte gullkorn fra, for meg, til da, helt ukjente serieskapere. De var som regel ikke navngitte, men en ting hadde de felles: en dyp og hengiven tilnærming til kildene (Carl Barks), gode historier og deilige, sprelske tegninger.

Daan Jippes. Freddy Milton (Okay, han er dansk, men i ånden er han halvt nederlandsk). Ben Verhagen. Italieneren Marco Rota og brødrene Heymans. Fortellingene deres raget milevis over den sedvanlige sausen fra Disney/Hjemmet, og de var sørgelig alene før Don Rosa dukket opp fra sitt Gladstonske gjemme. Jeg beklager hvis jeg støter fans som mener at Branca og Vicar er på samme nivå – de laget bra historier, det er rett – men de er så forankret i det man kan kalle statisk Donaldisme at de blir små i forhold til disse ville, sprelske europeiske fortellingene.

Jeg skulle ønske jeg kunne komme på noen bedre adjektiv enn dette, men det aller viktigste for meg er at disse fortellingene er annerledes. De skiller seg ut fra det jeg litt nedlatende kaller statisk Donaldisme, småborgerlige Andebyhistorier som vi har lest så mange av fra før-. Og tegningene er annerledes så det holder. Nyansene er tydelige, noen ganger (som hos Verhagen) ganske brutale, og de skiller seg så avgjort ut fra mye annet. Carl Barks’ ånd svever som en Sterke-Tor over hver eneste rute, men ellers har de fått lov til å utvikle seg og blomstre på egen hånd. Kan det skyldes at de er utviklet i et helt eget felleskap, det nederlandske forlaget Oberon?

Arild Midthun har tidligere fortalt hvordan hans tegninger (det gjaldt den gang forsidene i DD & Co, som han startet med) ble utsatt for nitidig internkontroll fra Europeisk Disney (basert i Barcelona?). Alt skulle være på linje, «on form», og for meg høres det mest ut som et korporativt ønske om å beskytte varemerket og figurene. Tegn slik eller dropp det! Skjønner at man i disse dager er mest opptatt av å verne merkevaren, men pengetellerne ser ikke poenget: uten egen identitet forsvinner særpreget og alt blir likt, striglet; som Gilde-kjøtt eller Tine-ost. Greit, men uspennende!

Hvor hadde Disney-universet vært i dag uten rebeller og fortellere med sterk og tydelig identitet? Don Rosa var nok hatet i visse kretser da han kom, men fansen ville ha hans serier, så til de grader at forlaget måtte bøye seg for folkekravet. Barks sine tre klassiske stadier, Solar Donaldisme, sågar Klodrismen(!), Jack Bradbury, Gottfredsson, Murry … alt dette er fortellere som satte sitt preg på en av verdens største eventyrsamlinger. Bare for å ha nevnt noen…

OK – Bok # 4 i serien «Klassisk Donald Duck», med etiketten «de gode historiene» (hva? Er de andre historiene mindre gode? Sågar dårlige? Det får vi nok aldri svar på…) er en flott introduksjon til serien. Kanskje den beste i rekka, så jeg gleder meg allerede til #5 som kommer i mars. 15 sider, fordelt på 7 historier. Hvis man kan si at redaksjonen har valgt et tema for utvalget, kan det kanskje være eventyr. Altså action og utforsking, noe som har karakterisert noen av de aller beste Barks-historiene. Forsiden er hentet fra Mau Heymans åpningshistorie «Mirakelmedisinen», og antyder at her skal det gå unna i full fart. I denne serien med anmeldelser skal jeg ta meg friheten med å sette karakter på historiene, slik jeg gjør i «Fantomet nettopp nå». Bare fordi jeg har lyst! Og noe sier meg at her blir det nesten full pott.

Mau Heymans åpner som sagt ballet med en feiende frisk historie; «Mirakelmedisinen». Onkel Skrue har drukket en mikstur for såre tellefingre, og blitt blå over det hele. Dette fører til en klassisk oppdagelsesreise til et glemt og gjemt land for å finne botemiddel. Med på ferden er Svinesen/McSvor, en av Barks verste/beste skurker – og hans håndlangere, den klønete B-Gjengen. Naturscenene er fabelaktige, akkurat slik vi ønsker å se tåkefjell i Sør-Amerika, og endene er tatt helt på kornet.  Energiske, friske og sprø. En noe enkel historie løftes enormt av gode tegninger. 5!

Så stuper vi rett inn i en tilsvarende oppdagelsesreise, med en av Carl Barks’ aller beste fortellinger; «Mysteriet i Surklemark-sumpene». Denne har vært utgitt et utall ganger før, men tåler absolutt en gjenlesning. En av de aller beste i Barks’ rekke av småfolk-fortellinger. Klar 6!

Så – en av mine hollandske favoritter, Ben Verhagen, her med en surrealistisk og vill SF-historie: «Du Milde Måne». Både fortelling og tegninger er sjarmerende, ikke minst fordi det er så utypisk – ikke midtlinje-Disney i det hele tatt. Full fart for flere sære historier! 6!

Over til en gammel kjenning; Marco Rota. Hans spesielle, organiske stil er ikke helt utviklet ennå i denne gamle historien fra 1981: «Onkel Skrue og Sjørøverøya». Naturscener, hav og båter, og ikke minst en fabelaktig sjørøverborg stjeler historien her, som ellers er litt tynn. Marco Rota blir aldri feil. 5.

Carl Barks tilbake med en kort seks-siders novelle; «Trylleblekket». En historie som ikke er så godt kjent for de fleste, et lite kammerspill mellom en iherdig selger (Barks elsker dørselgere!), Skrue og Donald. 4.

Ben Verhagen tilbake med en lang ekspedisjonshistorie; «Jorden rundt på 80 dager». Påskuddet for jordomseglingen er nok en tåpelig krangel mellom Anton og Donald. Hovedpoenget er et oppdrag for Skrue om å besøke en variant av Mongolia. Her får vi det eksotiske indre Asia i fullt monn, i en lang og dramatisk historie. Tegningene er temmelig rå og upolerte, noe som kler den røffe historien. Fetter Antons ukledelige sluhet blir en liten byrde i intrigen, han er temmelig endimensjonal og ondskapsfull her. Men det er så mye fabelaktig som skjer i dette dramaet, så vi gir en god 5 her.

Boka avsluttes med et Mikke/Langbein-mysterium; «Mikke og den underlige virvelstrømmen». Fallbergs manus er som skapt for Paul Murry, men her er det Dick Moores som er tegneren. Ikke like bra som Murry, men får godkjent. En vitenskapsmann/utforsker og Svarte-Petter er selvsagt med i en klassisk Mikke-historie som ikke når helt opp denne gang 4.

Sammenlagt får vi 7 historier med samlet poengsum 35, som gir snittkarakter 5. Veldig bra! En flott innføring i de lengre og spesielle Disney-eventyrene, spesielt for de som ikke har lest så mye av dette før.

Til ettertanke ser jeg at denne bokserien er en slags «Best of» fra Hall of Fame-bøkene. Det er kanskje like greit, for HoF representerer noe av det aller beste fra Disney-universet. Og folk som handler på matbutikken er kanskje ikke så kjent med denne bokserien som seriefolket ellers. Jeg håper at redaksjonen dyrker det spesielle og uhøvlete, slik jeg nevnte innledningsvis. Ikke for mye Barks, og se bort fra Don Rosa, som er nokså overrepresentert ellers. Bring de rare, skakke, spennende historiene som vi ikke ser så alt for ofte!

Bra tiltak og jeg gleder meg til # 5, som kommer snart. I mellomtiden skal jeg kikke nærmere på #1-3, og se hvordan de måler seg mot denne flotte utgivelsen.

Klassisk Donald Duck Nr. 4
Av diverse (se detaljer i teksten)
156 sider
150 kr.
Egmont Kids Media Nordic