I nulltoleransens tid

I nulltoleransens tid

Drabant er kanskje ikke blant Norges mest ambisiøse tegneserier hva rent volum angår, men den er et av de mest gjennomførte verkene i nyere tid.

Gjennom to tidligere bøker har forfatter Øyvind Holen og illustratør Mikael Noguchi fulgt taggermiljøet (og dets beslektede subkulturer) i Oslo på 90-tallet. Vol. 1 introduserte oss for nyinnflyttede Fredrik, alias «Deks» og det som snart skulle bli hans nærmeste kompis og en slags mentorskikkelse innen tagging, Victor, alias «Senc». De to bøkene (utg. henholdsvis 2012 og 2014) gir en mangefasettert og troverdig skildring av det halvkriminelle miljøet i Groruddalen, der trekantdramaet mellom Fredrik, Victor og Victors kjæreste Camilla sto minst like sentralt som ambisjonen om å skape det perfekte «piece» på Grorudbetongen. I disse bøkene var kontinuiteten også ganske tett; den første boka er lagt til 1994, den andre til 1995, og en viktig hendelse fra første bind får sin forløsning først i andre.

Mer tid er gått mellom Vol. 3 og de foregående, både i virkeligheten og i kontinuiteten. Vi skriver år 2000 – Samme år som Oslo kommune innførte nulltoleransen mot graffiti, noe som sannsynligvis er en viktig grunn til hoppet i tid. Mye har skjedd med våre antihelter siden sist; såpass mye at profilpresentasjonen er utvidet i forhold til Vol 2. Fredrik måtte sone en fengselsstraff etter hendelser i forrige bind. Nå har fått seg samboer og jobb som spillutvikler, men lønna går med til å betale bøtene han ble idømt, og forholdet slår sprekker. Victor slet med paranoia og stoffproblemer etter Fredriks arrestasjon. Nå er han helgepappa og vaktmester, og bare en skygge av seg selv. Camilla har fem turbulente år som popstjerne og C-kjendis bak seg.

Omstendighetene fører dem samme igjen, selvfølgelig, og bragdene til to svenske taggere som gjester Victor oppildner dem til å prøve seg på noen «piecer» igjen – Dette med den før nevnte nulltoleransen som bakteppe for ekstra drama.

Et litt pussig innfall er at svenskene ikke er gjengitt på svensk, men i stedet får klammer rundt de norske replikkene sine – et vanlig amerikansk virkemiddel for å indikere utenlandsk tale i en tegneserie. Men Holen mente vel ikke at det var et reelt behov for oversettelse i denne konteksten? Og det spolerer jo noe av den autentiske følelsen som han ellers kunne oppnådd. Jeg mistenker nesten forfatteren for å ha gjort dette som en subtil, kritisk kommentar til den stadig mer svekkede språklige forståelsen mellom de nordiske landene. Det er en ganske stor digresjon, enten det var tilsiktet eller ikke, men likevel.

Selv om det fortsatt er mange både enkle og doble helsider og flott graffitikunst i Vol. 3, legger en raskt merke til at det er mer dialog enn i de første to volumene. Og det er lett å forstå hvorfor. Vol. 3 ment å avslutte serien; Dermed er det flere tråder å løse opp, mer som må skje, her og nå, for at sagaen skal få en fungerende avrunding. De to første bindene, særlig Vol. 2, tillot seg å dvele mer ved enkelte scener. Heldigvis har Vol 3. beholdt den samme filmatiske følelsen som serien hadde i tidligere bind, og som bidro til dens egenart: Dialogene er fortsatt utpreget muntlige og kortfattede, følelsene er sterke, og bildene forteller mye av historien. Mikael Noguchi har ikke utviklet seg så mye som tegner i løpet av de seks årene han har jobbet med serien, og han har enkelte svake sider, som når han skal tegne små barn; men det grafiske uttrykket hans har en nerve som passer bra til det skittenurbane og nattlige miljøet han har fått i oppgave å illustrere.

Holen fortsetter også å legge opp til en ledig tone, og tar gjerne med mindre vesentlige detaljer for å krydre historien. Noen ganger kan det gi seg sjarmerende utslag, som når en nøkkelscene finner sted på konserten der Haakon Magnus ble fornærmet av Gatas Parlament på scenen. Ikke alle innfall fungerer like bra – Hva var f.eks. vitsen med å skape dramatikk om at Victor glemte et kamera, når han får det tilbake bare to sider senere? Men mot andre halvdel er det tydelig at serieskaperne styrer målbevisst mot en endelig resolusjon.

Boka avsluttes med en kort epilog som setter tydelig sluttstrek for hele serien. Noen detaljer forblir det opp til leseren fantasi å fylle inn idet boka lukkes, men uten å forklare stort mer gir epilogen tilfredsstillende svar på de mest presserende spørsmålene som måtte gjenstå. Ringen sluttes på en vemodig, men håpefull måte.

Og med det har Holen og Noguchi har fullført et av hovedverkene blant 2010-tallets norske tegneserier.

 

Drabant Vol. 3
Skrevet av Øyvind Holen, tegnet av Mikael Noguchi
Etterord av forfatteren
112 sider
279 kr.
Cappelen Damm

 

 

 

 

 

Les også:
Anmeldelse av Vol. 1
Anmeldelse av Vol. 2

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *