Fenomenet Pyton

Øivind Holens har skrevet den underholdende «HISTORIEN OM PYTON – Humorbladet som aldri ble voksent, men som unnfanget gullalderen for norske tegneserier», eller «Pytonrikets vekst og fall», med redaktør Dag Kolstad som rikets keiser.

Holen starter fortjenestefullt med bakgrunnshistorien fra de fåtallige norske undergrunnstegneseriene på 70- og 80-tallet, og følger utviklingen frem til ettervirkningene av Pyton-perioden i løpet av de seneste 20-30 årene. Da Kolstad ble ansatt som tegneserieredaktør i SEMIC/nordisk forlag i 1978, var det fint lite å finne av originale norske tegneserier fra de kommersielle forlagene, i det hele tatt fint lite av annet en de mest masseproduserte, oversatte, kommersielle seriene. Noe Kolstad ville endre på. Han allierte seg med medredaktør Terje Nordberg og Eirik Ildahl. De tre startet magasinene Serie-Fokus, Epic og Comix, albumserien med Vazelina Bilopphøggers, juleheftene med Truls og Trine, norsk lisensproduksjon av Pink Panter-serien, fikk den norske serien Moe Bodyguard (av Ildahl og Bjørn Ousland) i bladet Helgenen – og, ikke minst, Dag Kolstad gjenopplivet i 1981 den norske utgaven av MAD.

Men de tre musketerne var ikke fornøyd med rammebetingelsene Bonnier-eide Semic ga dem. I tillegg kom det faktum at MAD var og ble en lisensiert amerikansk rettighet som ga lite spillerom for Dag Kolstads ønske om å skape et humorblad (og norske tegneserier) siktet inn mot norske lesere. Dermed brøt de tre ut i 1985, allierte seg med VG, og dannet Gevion norsk forlag. Til påsken 1986 dukket første utgave av Pyton opp i Narvesens bladhyller. Og dermed starter historien.

*Rhesus og Tommy, tegnet av Tommy Sydsæter*

Da Tommy Sydsæters viltre tegneferdighet ble kombinert med Rolf Håndstads rabiate fantasi og uhemmete vilje til å bryte tabuer, fant Pyton virkelig sin form. De to opptrådte som tegneseriefigurene Tommy Tusj og Rhesus Minus. De andre Pyton-tegnerne utviklet også, med god, for ikke å si uunnværlig, støtte fra redaktør Kolstad, sine egne tilbakevendende figurer. Disse skapte gjenkjennelse og kontinuitet fra nummer til nummer, å kalle det identifisering ville kanskje være å gå for langt.

Holen følger utviklingen tett, fra de første forberedelsene høsten 1985, til siste utgave kom i salg julen 1996. Det rike utvalget av seriesider, forsider og illustrasjoner gir et godt inntrykk av hva Pyton sto for. Boken baserer seg i vesentlig grad på intervjuer med de involverte, og alle de sentrale aktørene innenfor Pyton-universet kommer til orde. Noe som til tider medfører et avgrenset og til tider ensidig bilde av historien rundt bladet. Selv om Øyvind Holen nok hever blikket iblant, kunne det vært interessant å få større innblikk i vurderingene fra resten av bransjen. Fra Semic (som forlaget Gevion sprang ut fra), VG (som eide 2/3 av Gevion), Bladcentralen (som via sin distribusjon åpnet for Pytons suksess), Bladkompaniet (som sto som utgiver de fleste årene) og Per Hollstedt (som ga ut konkurrenten Stupido). Med andre ord et litt større innblikk i rammebetingelsene for bladets utgivelse, og hvordan konkurrentene i markedet så bladet.

Wunder Bjarne — *Ville redaktøren godtatt denne tekst-tette siden i 1987? (Tekst og tegning av Tom Ostad)*

Flere ganger refererer Holen til murring blant (enkelte av) tegnerne rundt honorarene de mottok. Da særlig etter at Pyton, med tegnernes serier, også ble publisert i Sverige og Finland. Det kunne da vært interessant å vite hvilke konkrete betingelser tegnerne hadde, og hvilke avtaler de svenske og finske utgiverne hadde med Dag Kolstad og hans firma Norsk Strek AS.

Men, på den annen side, disse punktene er kanskje mest surving fra en gammel bransjenerd, og det er ikke den boken Øyvind Holen har valgt å skrive.

Han stikker ellers på ingen måte under en stol de problemene som oppsto da presset for å fylle sidene i 13 utgaver hvert år ble overveldende. Spin-off produktet Pyton Spesial ble etablert i 1990 som en rekrutteringskanal for de glade amatører. Den tette oppfølgingen som hadde blitt tegnerne til del i Pytons første år måtte nå vike for det konstante produksjonspresset. Tegnere som Kristian B. Walters avanserte fra Pyton Spesial til selve Pyton. Han laget sine serier uten den input fra Kolstad som hadde vært så viktig i Pytons tidlige år, da hans idéskaping, utvikling av figurer og konsepter, skriving av manus, gjennomgang og kritikk preget hver eneste serieside i Pyton.

Pervo Kris — *Ville redaktøren godtatt denne løst tegnete, dårlig visuelt utarbeidete siden i 1987?*

Walters ekstrem-humor (og løse tegnestil) førte til rivalisering og konkurranse blant de andre tegnerne. Tom Ostad (tegneren bak Wunder-Bjarne): «Vi kalte det ‘eklifisering’, noe som gikk ut på å tegne inn mest mulig med kjønnshår, baller, dråpesmitte, vorter, slim og gugge.» Pyton ble et innavl-produkt hvor tegnerne forholdt seg til kollegenes serier og utskeielser, ikke til leserne, ikke til egen humor.

Alle problemer og innsigelser til side: Øyvind holens bok er i hovedsak rettet mot gamle Pyton-lesere og nostalgiske fans av Tommy Sydsæter, Arild Midthun, Rolf Håndstad, Bjørn Ousland, Erik Nordgård, John Kåre Raake, Frode Øverli, Tore Strand Olsen, Øyvind Sagåsen, Tom Ostad, Kristian B. Walters og den allestedsnærværende manusforfatteren Dick Kolby (et dårlig kamuflert psevdonym for Dag Kolstad selv). For disse leserne, og de fleste andre, gir Øyvind Holens bok et levende bilde av et fenomen som ikke har sin like i norsk tegneseriehistorie. Et fenomen som i tillegg til å være et bestselgende humorblad, var hva Tormod Løkling (manusforfatter og redaksjonell medarbeider) kalte «Norges tegneseriehøgskole». En ikke liten andel av Pytons tegnere har i ettertid maktet å skape seg en levevei gjennom sine tegneserier – etter at de avsluttet sin «skolegang» i Pyton.

Pyton-forsider av henholdsvis Bjørn Ousland og Arild Midthun. Sistnevnte er visstnok en av Dag Kolstads favorittforsider.

Boken er gjennomillustrert med glimt fra Pytons serier, et utall forsider og ikke minst rundt 140 helsides seriegjengivelser. Billedredaktør Dag Kolstad har bidratt til at Historien om Pyton er visuelt innbydende og underholdende lesing, pluss at billedtekstene gir tilleggsinformasjon.

Øyvind Holen er en erfaren journalist og tegneseriehistoriker (i tillegg til selv å være tegneserieforfatter), og det merkes i teksten. Han kan sitt stoff, og han vet å formidle det. For den interesserte leser er Historien om Pyton et verdifullt bidrag til norsk tegneseriehistorie.

Forsidebilde: Redaktøren med Pyton-figurene som marionetter, tegnet av diverse.

Habilitet/inhabilitet: I Pytons første år satt jeg i redaksjonen i det konkurrerende Norsk MAD. På den annen side var jeg i 1994 utgiver av Pyton på dansk. I de årene jeg skrev Flåklypa-juleheftene var Dag E. Kolstad min redaktør. I tillegg har jeg avtale med Strand Forlag om en tegneserieutgivelse i løpet av året.