Mellom fantasy og promp

Hiwar Nheli utvider universet i Mantikorens kongerike, men balansen mellom episk fantasy, underbuksehumor og tekniske utfordringer gjør serien fortsatt noe ujevn.

I bind 2 er det tydelig at mangaskaperen Hiwar Nheli eksperimenterer med ruteoppsett og visuell flyt. Flere av rutene er skråstilte fra første side, blant annet på side 2. Slike ruter brukes ofte for å skape fart, uro eller intensitet i actionscener, men her forekommer de i scener med relativt rolig stemning. Resultatet er at den visuelle dramatikken mister noe av effekten når actionsekvensene faktisk kommer senere i boka.

Men Nheli utvikler sine tekniske ferdigheter underveis. Ansiktsuttrykkene er mer levende enn tidligere, og karakterenes følelser formidles bedre gjennom overdrivelser og kroppsspråk. Streken er fortsatt et av seriens svakeste punkter.

Gjennom store deler av bind 2 varierer tykkelsen på strekene fra rute til rute. Komiske scener benytter tykkere og mer markerte linjer, mens andre scener har tynnere strek som delvis fungerer, men som ikke brukes konsekvent gjennom boka. Dette blir særlig synlig i kapittelforsidene, hvor bakgrunner og figurer gjerne tegnes med varierende linjetykkelse. I kapittel 10 kommer dette spesielt godt fram. Selv om karakterene skiller seg ut fra bakgrunnen ved hjelp av screentones, gir den ujevne linjeføringen illustrasjonene et noe uproft uttrykk. Serieskaperen hadde hatt fordel av å skape en tydeligere visuell identitet gjennom mer konsekvent bruk av brush-innstillinger og linjevekt i Clip Studio Paint.

I tillegg forekommer det flere anatomiske feil og ujevne proporsjoner i begge bind. Det er vanskelig å overse i dramatiske scener, særlig når perspektiv og kroppsspråk er avgjørende for å få frem emosjonelle øyeblikk. Stilen er i tillegg noe ujevn, særlig måten figurene tegnes på. En mer forenklet og konsekvent strek hadde passet seriens shounen-inspirerte uttrykk bedre.

Bruken av fartslinjer blir også noe overdreven. I japansk manga brukes slike linjer ofte effektivt for å forsterke energi og intensitet, men som med de skråstilte rutene mister disse linjene slagkraften når de tidvis også dukker opp i situasjoner som ikke krever dramatisk tempo.

I bind 3 merkes det en forbedring i ruteoppsettet. Historien flyter bedre, panelene gir mer rom til karakterene, og leseopplevelsen føles mindre kaotisk. Tilbakeblikk brukes mer effektivt og bidrar til flere stemningsfulle øyeblikk. På den andre siden sliter serien fortsatt med manglende perspektiv i enkelte dramatiske scener. Mer dynamiske kameravinkler kunne gjort både kampene og de emosjonelle høydepunktene langt mer intense.

Etter den tragiske cliffhangeren i bind 1 er Silmon en sorgprosess som i utgangspunktet føles naturlig. Problemet er at serien beveger seg raskt videre før karakteren får nok tid til å bearbeide følelsene sine. I japansk manga brukes ofte stillhet og rolige mellomsekvenser for å la leserne kjenne på sorgen sammen med karakterene. Mantikorens kongerike haster tidvis videre til neste hendelse før konsekvensene har satt seg.

Historien blir mer engasjerende i bind 3. Sidekarakterene får større plass, og spesielt Robert får en bakgrunnshistorie som gjør ham mer interessant.

Et av seriens mest betydningsfulle dilemmaer er balansen mellom underbuksehumor og episk fantasy. Tidligere anmeldelser har kommentert underbuksehumoren i serien. I bind 2 tones humoren noe ned, men den er fortsatt tilstede. Slike grep vil fungere for yngre lesere, men når målgruppen markedsføres som 9-12 år, oppstår spørsmålet om humoren passer seriens ambisjon om å være en større fantasyfortelling.

Likevel viser Nheli evne til å utvide sitt humoristiske repertoar. Et av de morsomste innslagene er rådyret Hamza, som snakker kebabnorsk. Dynamikken mellom Hamza og Silmon minner om måten ungdommer fra Oslos østkant kommuniserer, og det gir serien en særegen norsk identitet. Slikt fungerer langt bedre enn den repetitive bæsjhumoren fordi den springer ut av karakterene og miljøet.

Verdensbyggingen gir assosiasjoner til en barnevennlig variant av Game of Thrones med kart, ulike riker og konflikter mellom forskjellige grupper. Universet har potensial, men informasjonen presenteres av og til litt for tungt gjennom store mengder med dialog og forklaringstekst. Enkelte sider blir overlesset med snakkebobler, noe som gjør flyten og leseopplevelsen tyngre.

Bakgrunnene og detaljene i miljøene er derimot blant seriens sterkeste sider. Selv om stilen er forholdsvis forenklet, klarer Nheli å skape miljøer som føles mer levende og detaljerte, særlig når det gjelder bygninger og bymiljøer.

Bind 2 og 3 introduserer flere nye karakterer. Hunden Tassaden, som har god luktesans, blir en viktig støttespiller for Silmon. Robert Heider framstår som en figur som er opptatt av ære og lojalitet, mens tyven Sonja gir assosiasjoner til Nami fra One Piece. En av seriens styrker er hvordan kvinnelige karakterer – særlig prinsesse Atarashii og Nima, Silmons kone – får viktige lederroller uten å bli seksualisert. I kontrast til skaperens inspirasjonskilder som Dragon Ball og One Piece, hvor kvinnelige karakterer ofte tegnes med overdrevne kroppsidealer, føles det som et forfriskende alternativ.

Samtidig er det enkelte karakterer som fortsatt føles underutviklet. Gjensynet med Nima og sønnen Sondre løfter spørsmålet om hvilken rolle de egentlig skal spille videre i historien.

Dialektbruken gir serien en tydelig identitet, men kan også virke forvirrende. Når mange figurer snakker forskjellig, går det utover flyten i dialogen og gjør enkelte scener vanskeligere å tolke. I likhet med animeserier og manga som bruker ulike språkformer, hadde serien tjent på et mer konsekvent språklig uttrykk.

Det har vært spennende å følge Hiwar Nhelis utvikling siden Rakkan 0. Vi kan se at skaperen har store ambisjoner og et engasjement for manga som medium. I tillegg er det fint at han prøver å bygge relasjon til leserne gjennom spørsmål-og-svar-seksjoner og fanart, på samme måte som Eiichiro Oda (One Piece).

Mantikorens kongerike er fortsatt en serie med tydelige svakheter, særlig når det gjelder konsistent tegneteknikk. Når serien fungerer best, får man glimt av noe helt eget: en norsk fantasy manga med østkant-humor, store følelser og et univers som stadig vokser. Skal serien nå sitt potensial, må Nheli ta noen ekstra runder på tegnebrettet.