You’ve yet to have your finest hour? Egmont håper i alle fall på det, og de går ikke halvhjertet inn for konseptet Radio Gaga som eget blad.

En ny virkelighet presset seg fram for norsk tegneseriebransje like før jul i fjor, og etter hvert ble det klart at en stripeserie som aldri har hatt et offisielt julehefte en gang (hei, jeg sa offisielt) skulle forfremmes til eget blad-status av Egmont for å møte konkurransen.

Et nytt blad som fronter en norsk stripeserie er (som redaksjonen påpeker i lederen) sjelden kost nå om dagen, selv om vi ikke skal langt tilbake i tid før dette ble sett på som en hverdagslig sak. Eksperimenteringen toppet seg i perioden 2010-2012, med seks periodika som frontet norske stripeserier, før man gikk over i en mer edruelig periode der den største utfordringen for norske tegneseriehefter ble å ikke måtte redusere utgivelsesfrekvensen for mye. Dette er medievirkeligheten som Radio Gaga nå skal møte.

At Radio Gaga skulle bli den nye, store humorsatsingen for Egmont etter tapet av Pondus og Lunch, var ikke en selvfølge; Øyvind «Flis» Sagåsen har tidligere sagt seg tilfreds med å være nummer to i Pondus-bladet, og tok etter eget utsagn imot tilbudet om eget blad «med skrekkblandet fryd». Leserne er blitt forespeilt «en rekke justeringer for å heve den til et nytt nivå», og Egmont har gått inn for fullt med PR-apparatet. Denne artikkelen er basert på en gjennomlesing av Radio Gaga Nummer 0, en spesialutgave av bladet som bare går ut til abonnenter – Skjønt dersom du skal på KanonCon neste søndag, kan du få en gratis festivalutgave av samme blad der.

Noen veldig generelle observasjoner kan jeg først gjøre om bladet, forutsatt at de vanlige numrene kommer til å se ut som # 0: Det er i magasinformat, men permene er trykket på et mer lefsete papir enn tilsvarende for bladene Lunch og Nemi. Så samlere må kanskje være ekstra forsiktige med sine eksemplarer. Hovedserien får en stripe per side, slik vanlig praksis for lengst har blitt.

Bladet åpner friskt, med en spesialhistorie (skrevet av Tormod Løkling og tegnet av Morten Tefre) om hvordan ideen til bladet ble unnfanget på en Egmont-brainstorming ledet av en panisk Kjell Frostrud Johnsen. Dette er kostelig satire på linje med Flis’ bidrag til juleheftet Donalds Glade Jul (et konsept som Løkling også gjør narr av her, for ekstra fornøyelig meta-effekt). De nye Radio Gaga-stripene holder også et høyt nivå og har god variasjon, så kanskje har Flis virkelig tenkt nøye over forbedringspotensialet i samband med det nye bladet. Blant annet legger han opp til en kommende konflikt i # 1, ved å tilby Preben en ny og mer seriøs utfordring. Så seriøs at det er mulig at Radio Gaga kommer til å handle mer om radio framover.

Etter å ha lest min anmeldelse av Lunch nr. 1/19 forsikret Jens K. Styve om at han lager nok striper i Dagbladet til å ha Dunce i to blader, inkludert Radio Gaga. Vi tror ham så gjerne; i alle fall får seriene Dunce og Intet Nytt Fra Hjemmefronten god plass i begge blader. Av biserier som er mer unike, er Eon nå plassert her. Noe som serien selv behørig markerer, og Lars Lauvik fyrer løs med alt han har av interne referanser og affektert selvuthenging. Fra første rute setter han sitt helt eget preg på det nye bladet. Jeg tror Eon kommer til å bli viktig for Radio Gaga, selv om det ikke er den serien som får mest plass.

Som en bonus tilbyr Flis også sin egen biserie, «Lille Darth», som er nøyaktig det tittelen antyder. I likhet med en av serietegnerens tidligere prosjekter, «Uheldige Yrkesvalg for Dyslektikere» har denne et begrenset vitsepotensiale, men som et lite pauseinnslag går den an.

Når det gjelder utenlandske biserier har danske «Wumo» havnet i dette bladet (det er alltid plass til den et eller annet sted) og den fortsetter i samme tralten. Mens «Jentene På Haugen» av Frida Malmgren, som har hatt et par gjesteopptredener her og der, er nå gitt fast plass i et norsk serieblad. Jeg har alltid ment at den serien er fattigkones Lille Berlin, og det inntrykket står jeg ved, men på den annen side trenger vi ikke Lille Berlin i enda flere blader. Og dessuten vokser «Jentene» på meg. Forbedringen av formatet og fonten hjelper, men flere av poengene og spissformuleringene er riktig så vellykket, og nå leser jeg gjerne mer av serien.

Likeledes kunne jeg vært slem nok til å si at den siste biserien ut, amerikanske «Oskar Erobreren» av Will Henry, er fattigmanns Alice (Cul De Sac). Og Will Henry er utvilsomt en kopi av Richard Thompson, men poengene hans er kreative og sære nok til å ha en verdi i seg selv. David Skaufjord lager ikke serier for akkurat dette bladet (foreløpig), men har tatt med seg artikkelspalten «David Skaufjord Forklarer Alt» fra Lunch til Gaga, og åpner med en artikkel om «Store Radioøyeblikk».

Jeg hadde vel ingen særskilte forventninger til Radio Gaga som blad, men resultatet er bedre enn jeg ville ha gjettet på. Enkelte av biseriene var kanskje ikke øverst på ønskelista, men alle har kvaliteter ved seg som gir meg lyst til å lese dem igjen, og Flis ser ut til å ha en plan for hvor hovedserien skal gå videre som ikke er helt avhengig av familievinklingen.  

Radio Gaga Nummer 0

av Øyvind Sagåsen m.fl.

52 sider

Egmont