Når alle andre sier «Frukt?»

Victoria Hamre leverer et nytt eventyr fra øya Ezo med matdyr, mystiske frukter og chilifrosker. Piri & Chip er fargerik og leken, men under fortellingen ligger et spørsmål: Hva gjør man når alle andre sier ja?

Victoria Hamre returnerer med tegneseriebok nummer to i serien om øya Ezo. I Piri & Chip tar hun opp igjen tråden med livlige burgerkrabber, sprelske chilifrosker, eksentriske seler og den glovarme matriarken i vulkanens indre, samtidig som hun introduserer en rekke nye arter: de humørsyke tuttilottiene, de sleipe sneglene og de luftige sukkersauene.

Denne gangen er det chilifroskene, søskenparet Piri og Chip som leder an. Vi blir kjent med den strenge bestemoren deres og flere av øyas nye matdyr. Piri og Chip er fulle av spillopper og rebelskhet, noe som jevnlig fører til frustrasjon for bestemoren og de andre dyrene på øya. Egenskapene deres kommer imidlertid godt med når den eviggrønne øya Ezo blir invadert av en uventet fiende med et skjult våpen.

Hamre holder seg i hovedsak til et klassisk og enkelt tegneserieformat med firkantede ruter. På enkelte sider og i enkelte ruter brukes mange snakkebobler samtidig, der hver boble inneholder en emoji-versjon av karakteren som snakker. Dette fungerer effektivt som et virkemiddel innimellom og gjør det mulig å få sagt mye på kort tid. Brukt for ofte kunne det imidlertid fort oppleves som en forenkling eller som hastverksarbeid.

Historien kunne faktisk ha tjent på en større variasjon i formatene. Spesielt ser vi det i scenene der fortellingen når sine klimaks: ved barnas ankomst på snegleøya Helena, og under Helenas andre visitt til Ezo. Her zoomer Hamre inn på karakterene og lar én rute fylle en hel side eller dobbeltside. Det gir scenene mer tyngde og lar både handlingen og figurene få større plass. Hun kunne med fordel ha brukt denne teknikken flere steder i boken, både for å bryte opp det ellers faste ruteformatet, og for å gi større spillerom til karakterene med de sterke fargene.

Sørlig gjelder dette bruken av lilla og rødt. De lilla, mystiske fruktene og de knallrøde chilifroskene er visuelt dominerende elementer, og større flater ville gitt fargene mer pusterom. Det ville også gjort de mest dramatiske øyeblikkene enda mer visuelt markante.

I likhet med forgjengeren Miso er en del av sjarmen ved universet de absurde spørsmålene og blandingen av dyr og mat. Vi får blant annet svar på om man kan spise chiliene på ryggen til Piri og Chip. Svaret er nei Burgerkrabbenes brød er derimot visstnok helt greit å spise.

Historien kan ved første øyekast virke temmelig ukomplisert, men den kan også tolkes som å inneholde dypere lag. Dette kommer særlig til uttrykk i dilemmaet Piri og Chip møter under sneglene og rotkrepsenes visitt.

Hva gjør man når alle andre ukritisk tar imot noe nytt, ukjent og uprøvd? Frukten som de mystiske gjestene bringer med seg til Ezo, kan leses som et bilde på ulike substanser eller andre fristelser som en gruppe begynner å eksperimentere med. Når majoriteten først har omfavnet noe, kan det bli vanskeligere å stille spørsmål ved det – særlig når man selv risikerer å skille seg ut.

På den måten handler Piri og Chips valg ikke bare om hva som er trygt eller farlig, men også om integritet: Hvor langt er man villig til å gå for å følge gruppen, og når må man tørre å si nei?

Karakterene er gjennomgående uttrykksfulle og morsomme, både gjennom utseende, kroppsspråk og replikker. Dette bidrar til mye av humoren i boken. Fruktmotivet blir unektelig komisk når Piri og Chip stadig møter vesener som spør «Frukt?» og deretter forsøker å overtale dem til å spise den mystiske frukten. Det som kan leses som et bilde på gruppepress og fristelsen til å gjøre det alle andre gjør, blir samtidig en absurd og gjentakende vits.

En ting som trekker noe ned, er at Hamre iblant overforklarer stemninger som illustrasjonene allerede klarer å formidle. I en rute der det er mye uro og støy, fyller hun for eksempel ruten med ordene «bråk bråk bråk bråk», mens ordet «trist» gjentas tilsvarende i en rute som skal uttrykke tristhet. Grepet kan fungere godt for de yngste leserne, men det kan også oppleves som unødvendig forklarende. Karakterenes ansiktsuttrykk, kroppsspråk og selve tegningene kan ofte kommunisere stemningen på egen hånd.

I det store og hele er Piri & Chip likevel en oppløftende fortelling, full av livlig fantasi, fargerike karakterer og lun humor. Først og fremst er dette en fortelling om håp, mot og vennskap – fortalt gjennom et herlig merkelig univers av matdyr.

Piri & Chip er akkurat skummel og spennende nok til å fenge de minste, samtidig som universet er originalt nok til å være underholdende også for voksne. Historien drives fremover av underfundig humor og en klassisk konflikt mellom gode og destruktive krefter. De ulike matdyrene kan virke både forvirrende og fascinerende, og nettopp denne blandingen av det merkelige, søte og absurde er noe av det som gjør Ezo-universet interessant.

Piri & Chip viderefører dermed det særegne universet fra den første boken, samtidig som Hamre utvider både persongalleriet og omgivelsene rundt Ezo. Det er en fargerik og leken tegneserie med nok særpreg til å skille seg ut – og med en verden som fortsatt virker å ha mye mer å by på.