Ola Nielsen Oldani og Martin Hvattum, alias Ola og Martin, er den prisvinnende duoen bak «Villvillmarka – Den Siste hodeskallen».  Nesten tre år med planlegging og verdensbygging ligger bak debutboka deres.

Fotografi utlånt av Gyldendal. F.v. Martin Hvattum og Ola Nielsen Oldani.

Duoen var ganske ukjente, både i tegneseriebransjen og i bokbransjen. Ikke desto mindre var Gyldendal villige til å satse på dem. «Den Siste hodeskallen» kom i høst, og fikk en bra start da boka vant den nystiftede Dina Nordlund-prisen. Ola tok imot den på vegne av begge da prisen ble utdelt 18. desember.

Serieskaperne tenkte lite over at de kunne være kandidater til noen pris. -Når dette er vår første bok, så tror jeg bare vi var oppsatt på å lage en historie som ble som vi ønsket, innleder Martin. -Men det er veldig fint med en sånn spesiell pris også, vi blir jo motiverte av det.

Friksjonsfritt
Jeg skjønte på et eller annet tidspunkt at ok, dette kan faktisk hende er litt bra, forteller Ola. Det tror jeg skjedde når vi jobbet med manus, legger Martin til. Jeg må si at jeg er jo veldig glad i Olas tekst. Og det var et eller annet med at den liksom holdt seg over lang tid. Vi satt og spilte ball frem og tilbake etter hvert og sendte tegninger, og jeg syntes fortsatt at det var gøy. Og det tenker jeg jo må være en kvalitet. Men det er veldig vanskelig å se sitt eget arbeid objektivt, selvfølgelig.

Det er kjempevanskelig, legger Ola til. Jeg hadde et passende nevrotisk utgangspunkt, og tenkte, hvordan kommer dette til å bli tatt imot? Men både jeg og Martin jobber i kreative yrker til vanlig. Og det er jo et kvalitetstegn at et samarbeid oppleves som friksjonsfritt. Det har liksom alltid vært en god flyt av ideer. Vi har alltid hatt respekt for hverandres håndverk.

Martin har jobbet som illustratør i ti år. Ola er utdannet tekstforfatter, nåværende kommunikasjonsrådgiver med bakgrunn fra reklame. Dette er deres første tegneserie.

Samarbeidet begynte med at Martin la ut en slags stillingsannonse, en kontaktannonse, på Facebook. Han lette etter en forfatter. -Jeg tror jeg brukte noe sånn to minutter på å fastslå at Martin var flink, husker Ola. Så han sendte en epost til tegneren, og uttrykte interesse for et samarbeid. Han understrekte i alle beskjedenhet at han er tekstforfatter, ikke «vanlig» forfatter, og at det kan kunne tilby var en masse språklek og rare enkeltsetninger Og ikke så mye story.

Jevnbyrdige serieskapere
Som serieskapere kaller de seg Ola & Martin, og det er navnene som står på permen. Man må åpne boka for å lese de fulle navnene. Dette er for å understreke jevnbyrdigheten. I den vanlige bokbransjen er det ofte sånn forfatteren skal ha rett på mer penger enn illustratøren, og det er forfatterens navn som skal stå foran på boka. Med en tegneserie er ikke den ordningen rettferdig.

Det med å likestille de kreative kreftene i en skapelsesprosess er litt kult, forklarer Martin. Selv om Ola har skrevet manuset så har vi skapt universet, skapt historien sammen. Vi er involverte i dette begge to, dette er noe vi tror på og har lyst til å bygge på. Og det er en utfordring som jeg føler vi har fått til.

Serien hadde aldri oppstått uten at vi hadde samarbeidet tett, legger Ola til. «Villvillmarka» er ikke tekststyrt eller visuelt styrt. Den er styrt av møtepunktet mellom dem. Det føles genuint sånn

Gyldendal kom tidlig inn i bildet, da redaktør Kaisa Hoel hadde sett posten i sosiale medier, og uttrykte interesse. Serieskaperne tror det kan ha gått nærmere to år før de fulgte opp. Da kom de til forlaget med over 50 sider med illustrasjon og tekst. Mye av dette skjedde jo under pandemien, så vi hadde kjedet oss fælt, forklarer Ola.

-Mye har skjedd med historien og tegningene siden, men med det som utgangspunkt så fikk vi en ganske bra kjemi ganske fort med Kaisa og designansvarlig Majlin Keilhau. Vi snakket åpent om hvordan vi skulle jobbe med det videre. Og redaktørene antok kanskje at siden vi begge kom fra kreative yrker, så hadde vi gjennomføringsevne.

Navnet på boka er «Den siste hodeskallen», men navnet på serien er «Villvillmarka». Det ligger ganske fint på tunga, sier Ola om navnet. -Det er lyrisk morsomt å si, og så handler det vel egentlig bare om at jeg ville det skulle være en villmark som var enda villere enn det man først så for seg.

Rett inn i handlingen
Ola har beskrevet seriens verden konseptuelt som en fantasyversjon av Skedsmokorset eller Jessheim. Det skjer ingenting der. I nærheten, kanskje, men ikke akkurat der. Alt av eventyr er andre steder. Så søken og lysten til å ville ut i verden og utforske ligger der latent hele tiden. Våre helter Knis, Lok og Nøste jobber som assistenter på et vertshus, men vil helst ut på eventyr. I «Den siste hodeskallen» går man bare rett inn i handlingen egentlig uten å forklare noe av bakgrunnen til karakterene eller verdenene. Dette var et bevisst valg.

Det var en av mine kampsaker, sier Ola og humrer. Men han mener det alvorlig:

Jeg hadde egentlig lyst til å gå enda mer rett på. Jeg ville begynne rett på det som kunne vært bok nummer to, bare hoppe over all etableringen og gå rett inn i en actionscene eller noe sånt. Jeg synes det er for mye plottforklarende dialog og eksposisjon i verden fra før. Men jeg lot meg overtale av Martin og forlaget, og de hadde helt rett. Boka trengte en etableringsscene.

Men jeg har veldig troen på at folk klarer å fylle inn tomrommene selv, enten med sin egen fantasi, eller med bare mystikk og spekulasjon. Får jeg en infodump av en karakter som er umotivert, så dør fiksjonen for meg, rett og slett. Med en gang mystikken er borte, så har jeg ikke noen grunn til å lese eller se videre på noe som helst. Jeg vil beholde mystikken. Og så kan folk heller få lov til å lure litt. Jeg synes det er mye mer spennende.

Men forstå meg rett, legger han til, det finnes bakgrunnshistorie her. I tillegg til de 50 sidene vi kom med til Gyldendal hadde vi sikkert 200 sider med bakgrunnsinfo, skisser og sånt.  Alt var veldig klart og tydelig for oss på det tidspunktet. Vi trodde på dette selv. Ikke bare på prosjektet, men på verdenen.

Så hva betyr det for framtidige bøker i serien?  Ola har ikke lyst til å binde seg for mye eller love noen ting, men det serieskaperne kan si, er at alle historiene kommer til å handle om at Knis, Lok og Nøste drar på eventyr. Om eventyrene vil finne sted i samme verden som vertshuset, gjenstår å se. I alle fall i bok to så skal de til en annen verden.

Olas samboer studerer for å bli norsklærer. Hun kaller det portalfiksjon. Vi er i en verden, og så stikker vi til en annen for å finne ut hva som skjer der.

Tilfeldigvis halloween
«Den siste hodeskallen» virker veldig Halloween-sentrert, men det var ikke tanken å lage en sesongbasert historie.

Det handlet litt om at planetene stod i riktig bane, tror Ola. -Vi hadde egentlig planlagt lanseringen til sommeren. Men så ble fargeleggingsregimet litt intenst mot slutten. Så vi satte ned foten og sa vi trenger mer tid. Timingen var egentlig litt flaks. Jeg husker at på lanseringen så spurte en kompis av meg om vi var klar over at vi lanserte den da hele Mexico feiret Dia de Muertos, altså de dødes dag (kalt «gjenfredag» i tegneserien). Men det var vi ikke.

Jeg tenker det er et fint poeng, at den boken passer godt til halloween, innrømmer Martin, men den passer egentlig like godt til resten av året, tenker jeg.

Grunnen til at vi valgte å gå for det universet, altså med de dødes by Port Mortem og underverdenen, var fordi det var det mest grafisk interessante av de ulike retningene vi utforsket tidlig i prosessen, forklarer Ola. Vi tegnet jo ut flere ideer på skissenivå. Men det var denne som trigget oss begge to mest.

Det frie formatet
Om de er nye som tegneserieskapere så har de begge lest mye tegneserier, uten at de vil framheve så veldig mye konkret når det gjelder inspirasjonskilder.

-Det er egentlig mer de erfaringene, iallfall fra min del, fra da jeg var liten, begynner Martin. -Jeg husker jeg pleide å dra på biblioteket, låne kanskje femti tegneserier, eller kikke på en bruktbutikk i nærheten av hytta, kjøpe tegneserier på en krone per stykk, og sitte og lese dem et par uker. Det er jo egentlig mer erfaringen med de gode leseropplevelsene, kan du si. Å sitte der og fortape seg i en historie, oppdage noe som er litt originalt og rart, og morsomt og absurd. Tegneserier er et utrolig fint format, hvor man får lov til å spille på registeret sitt, og være ganske personlig. Det er ikke noen uttrykk som egentlig er utenfor rekkevidde, liksom ikke noen kompromisser. Og det gjør det veldig spennende.

Ola leste også mye tegneserier som barn. Donald Pocket, Tommy og Tiger’n, Pondus, det vanlige. Men også han synes det er et vanskelig spørsmål å svare på. For det er så mye bra som lages, ikke bare av tegneserier, men av fiksjon i det hele tatt, begynner han. Fellestrekkene i det jeg liker, handler om at det er overbevisende verdensbygging, fiksjon som er tro mot sine egne regler og sin egen verden. Spiller mindre rolle om det er Tommy og Tiger’n eller Dune Begge to er så fine fordi de har satt noen rammer og forholder de seg til dem, og det er stilig å se når det blir gjort ordentlig

Vi ville lage noe for vår egen del, fortsetter han. – Vi ville lage noe vi synes var kult, og det å kunne plutselig ta en høyre-venstre-sving og ende opp et uventet sted, det kan du gjøre i en tegneserie fordi det du skriver, og bildene du viser, ikke nødvendigvis trenger å vise eller si de samme tingene. Den dynamikken som da oppstår, blir ganske morsom. Gjennom hele prosessen terpet jeg på sånne ting som at i scener med mye dialog så må det skje noe fysisk, det kjennetegner en god tegneserie, I en tegneserie som har blitt tegnet ut og kanskje planlagt litt fort ser man ofte mye ting som statiske talking heads. Og da tenker jeg, hvorfor er det en tegneserie? Kan man ikke da bare ha dialogen med en kul illustrasjon? Hvis vi først skal lage en tegneserie så må vi spille på tegneseriens styrker I kombinasjonen mellom tekst og bilde oppstår et eller annet som man ikke kan gjøre i andre formater. Vi snakket mye om det innledningsvis, hva er denne formen tillater at vi kan gjøre? Og så har vi prøvd å levere på det.


Les også:
Ut og gjette gåter i dødsriket