Med Frieren fortsetter Outland Forlag satsingen på high fantasy. I motsetning til Heksehattatelieret fra samme forlag, velger denne serien en roligere og mer ettertenksom retning.
«Frieren: ved reisens ende» er laget av Kanehito Yamada (forfatter) og Tsukasa Abe (illustratør). Duoformatet er vanlig i manga, men her fungerer det spesielt godt fordi historiefortelling og det visuelle utfyller hverandre. Et kjent eksempel på en sterk mangaduo er Obha og Obata med «Death Note», der samspillet mellom manus og illustrasjon resulterte i en av 00-tallets mest innflytelsesrike serier. Serien utfordret også den standardiserte shounen-sjangeren ved bruk av psykologiske kamper og detaljerte bakgrunner. På samme måte utfordrer Frieren fantasy-sjangerens vanlige historiestruktur, der fortellinger ofte avsluttes idet heltene har vunnet. I stedet lar serien selve historien begynne etter seieren og utfolder seg gjennom en ettertenksom fortellermåte.
I serien møter vi alven, Frieren som har mye lengre levetid enn mennesker. Gjennom historien får vi se hvordan hun navigerer relasjoner mens tiden passerer – et grep som skaper flere følelsesladde øyeblikk. Vi introduseres også for helten Himmel, en narrativ drivkraft som påvirker de andre karakterene i valg og handlinger. Navnet hans fungerer dessuten som et subtilt symbol for historiens retning uten å spoile. Senere møter vi Stark og Fern, som trolig vil få større betydning i de neste bøkene. Denne anmeldelsen er basert på bind 1 og 2.
Outland utvider oversettelse-teamet med Stian Engbakken, som i likhet med Kine Unhjem (Heksehattatelieret) – har relevant bakgrunn for å bearbeide tekster fra japansk. Etter å ha lest både bind 1 og 2 sitter jeg med inntrykket av en solid oversettelse. Dialogen flyter naturlig, og språket høres ikke kleint ut på norsk. Enkelte akademiske ordvalg, som «forekommer» skiller seg ut, men henger sammen med seriens tidsepoke, i middelalderen.
En annen ting som Engbakken gjør, er å beholde japanske ærestitler som «-sama», noe som sjeldent brukes i nyere oversettelser. For en som leste manga på norsk på midten av 00-tallet, gir dette et nostalgisk preg, siden æressuffikser den gang ble aktivt brukt for å signalisere status og relasjoner mellom karakterene. Jeg liker at ærestitlene beholdes, fordi det gir leserne tilgang til japanske uttrykk uten å forstyrre leseopplevelsen. Samtidig kunne det vært nyttig med en ordliste bakerst i boka, slik at nye lesere lettere forstår begrepene.
I tillegg er det artig hvordan serien er inspirert av vestlig fantasy, tydeliggjort i navnevalgene – som allerede i den japanske orginalen er hentet fra vestlige språk. Navn som Frieren, Himmel, Flamme og Stark bidrar til en interessant blanding som fungerer godt for nordiske lesere.
Ett av seriens vellykkede grep er vekslingen mellom nåtid og tilbakeblikk. Den strukturen gir historien en emosjonell tyngde og understreker temaet om å ikke ta tiden for gitt. Gjennom aktivt bruk av tilbakeblikk blir vi bedre kjent med Frieren som karakter, og hvordan fortiden former valgene hennes i nåtiden.
Verdensbyggingen minner om en klassisk fantasy-manga med middelalderinspirerte bygninger. Tsukasa Abe gjør denne verdenen levende gjennom detaljerte streker og et kontrollert linjearbeid, noe som gir universet et realistisk og overbevisende uttrykk. Screentoningen mellom karakterer og bakgrunner er godt balansert, noe som gjør at figurene kommer tydelig frem i rutene.
Tempoet i de to første bindene er rolig, uten en bratt spenningskurve. Jeg liker å tro at hvis en karakter opptrer annerledes i slutten av en bok enn på de første sidene, så har forfatteren gjort en solid jobb med karakterutvikling. Ironisk nok henger fortellerflyten sammen med Frierens levetid da verdenen rundt henne går sakte. Derfor ser vi en gradvis endring i Frierens atferd og væremåte. Selv om flyten er tregere enn andre fantasy-manga, føles hver rute gjennomtenkt – noe som bidrar til effektiv formidling. Ikke for fort, og heller ikke for sakte. Som fortellerteknikk styrker den narrative rytmen seriens identitet, fordi hovedkarakteren bruker tid til å navigere relasjonene rundt seg.
Dette kler sjangeren, som kombinerer slice-of-life med psykologiske refleksjoner om relasjoner og tid. Spenningskurven har ikke økt i de første bindene, men det virker som et bevisst valg. Jeg likte historiens kontemplative tempo; det ga rom for refleksjon og gjorde universet mer levende. Da jeg leste den engelske utgaven for første gang, gikk jeg inn med en forventning om en tradisjonell fantasyfortelllng, men ble positivt overrasket over hvor mye serien vektlegger ettertanke fremfor action. Selv om jeg av og til savnet litt mer dramatikk, opplevde jeg at pacingen også var en styrke.
Målgruppen for boka er lesere fra 12 år og oppover. Hvis man ønsker en emosjonell fantasyfortelling, er Frieren absolutt verdt å lese. Hvis man derimot ser etter noe actionfylt, er dette kanskje ikke en serie som vil holde på oppmerksomheten over tid.
Frieren er en fortelling som belønner tålmodige lesere med sterke øyeblikk mellom karakterene og en unik tilnærming til tid og relasjoner.
Frieren – Ved reisens ende vol 1 og 2
Skrevet av Kanehito Yamada, tegnet av Tsukasa Abe
Oversatt av Stian Engebakken
192 sider (1)/206 sider (2)
169 kr. hver
Outland forlag
