Magi gjennom et pennestrøk

Outland forlag fortsetter sin satsing på manga med «Heksehatt-atelieret» – en fantasyfortelling som byr på en kreativ tilnærming til heksekunst.

«Er en sportsutøver en sportsutøver fra fødselen av? Hva med astronauter? Eller popstjerner? Man vet jo ikke noe om det når man blir født. Hvordan er det med hekser?»

Slik åpner prologen til Kamome Shirahamas «Heksehattatelier». Mangaskaperen inviterer leseren til å reflektere over det eksistensielle spørsmålet om heksenes kraft er medfødt eller lært – et tema som utforskes gjennom hovedpersonen, Coco. Serien kan ved første øyekast minne om andre magiske univers, som Harry Potter, men skiller seg tydelig ut ved at Coco ikke er født med magi. Hun drømmer om å bli en heks, og må lære alt fra bunnen.

«Heksehattatelier» startet i 2016, og har siden vunnet Eisner-prisen for beste oversatte manga og blitt til en anime. Bare to måneder før animepremieren ga Outland forlag ut første bind på norsk, oversatt av Kine Unhjem. Timingen er god, særlig for norske lesere som nå får tilgang til serien samtidig som interessen rundt den animerte versjonen er på sitt høyeste.

Illustrasjonene i boka har en særegen strek som kler fantasy-sjangeren godt. I motsetning til mange serier i samme sjanger, som ofte bruker rene og tydelige linjer, imponerer Shirahama med detaljrike illustrasjoner og varierte skraveringsteknikker. I intervjuet med Animenewsnetwork¹ (Taylor & Silversman, 2024) fortalte skaperen at hun tok mye inspirasjon fra vestlig kunst og litteratur, og at hun studerte tegneteknikker fra renessansen. Det merkes at serien er tegnet tradisjonelt: strekens tekstur og variasjon gir et naturlig uttrykk som skiller seg fra polerte streker som tegneprogrammer produserer. Med en utdanning innenfor design og erfaring fra store franchises som Marvel, DC, Star Wars og Pokemon, løfter Shirahama «Heksehattatelieret» til et visuelt nivå som imponerer.

Serien bryter også med etablerte stereotyper i sjangeren: I dette universet omtales både gutter og jenter med magiske evner som hekser. Det utfordrer den tradisjonelle kjønnsrollen knyttet til tittelen. Allerede i første bind introduseres vi til Cocos læremester, Qifery som omtales som heks – Og samtidig har blitt en populær karakter gjennom TikTok, ofte sammenlignet med Gojo Satoru fra Jujutsu Kaisen (som ironisk nok ble tegnet etter Qifery).

Et annet sterkt kort ved serien er hvordan magien presenteres. I motsetning til mange andre universer der magi brukes gjennom tryllestaver, tegnes formlene her med blekk. Denne visuelle tilnærmingen kan minne om Fullmetal Alchemist, som også bruker symbolske sirkler i sitt system. Magien i «Heksehattatelieret» er visuelt forståelig, og gjør det lett for leseren å sette seg inn i universet.

I likhet med mange fantasyfortellinger bygger magisystemet på elementene ild, vann, luft og jord. I «Hekseatelieret» aktiveres disse kreftene gjennom illustrerte formler, der hver formel består av en fullført sirkel som blir mer detaljert jo mer avansert magien er – noe man får se gjennom Quifreys bruk av magi. Et annet spennende aspekt er at heksekunsten holdes hemmelig for vanlige mennesker, noe som gjør at heksene må tegne formler i skjul. Dette skaper både dramatikk og nysgjerrighet, og gjør det interessant å følge hvordan systemet utvikler seg videre, og om vi får innblikk i hvordan de mest avanserte formlene blir til.

For seks år siden leste jeg bind 1 «Heksehattatelieret» på engelsk for første gang, og ble nysgjerrig på historien. Etter å ha lest både bind 1 og 2 på norsk sitter jeg igjen med den samme følelsen – Og merker at Unhjems oversettelse imponerer. Ordvalgene flyter naturlig, tonen ligner tett på originalen og navnene er beholdt slik lesere av den engelske utgaven vil kjenne dem igjen. Unhjem, som blant annet har mastergrad i japansk, viser evne til å tilpasse språket til Shirahamas univers. Dette merkes blant annet i hvordan lydordene speiler karakterenes indre tanker og følelser. Samtidig finner vi gammeldagse uttrykk som «intet» og «berike», som passer til historiens setting. Formelle uttrykk som «led meg dit» kan virke uvant i dagligtale, men fungerer innenfor universets tone. Alt i alt viser oversettelsen at norske mangautgivelser har kommet langt siden Schibsteds forsøk på 2000-tallet.

Uten å røpe for mye skjer det en tragisk hendelse i første bind. Den norske utgaven klarer, i likhet med den engelske, å formidle de emosjonelle scenene på en sterk måte. Gjennom et rikt univers med hekser, lar Shirahama leseren oppdage verden gradvis gjennom Cocos øyne.

Serien introduser et mangfold av karakterer med eksentriske personligheter, særlig Qifrerys lærlinger. Agott er ambisiøs og målrettet, Richech er rolig og analytisk, mens Tetia er sprudlende og sosial. Disse ulikhetene forårsaker spenning i samspillet når Coco flytter til atelieret: Agott reagerer med irritasjon, Richech forholder seg nøytralt, og Tetia forsøker å inkludere Coco. Dynamikken mellom dem blir tydelig i bind 2, når de havner i en knipe som krever samarbeid. Her utfyller de hverandre på en interessant måte: Agotts handlekraft, Richechs refleksjon og Tetias optimisme blir avgjørende for problemløsningen. Det er underholdende å lese hvordan de må brainstorme og bruker kreativiteten fremfor fysiske kamper for å løse konflikter – en forfriskende kontrast til actionorientert manga.

Deretter introduseres vi til atelierets overvåker, Olruggio. Forholdet hans til Quifery speiler lærlingenes dynamikk, men på et modent nivå. Quifery er karismatisk og noe mystisk, mens Olruggio er regelorientert. Kontrasten mellom karakterene gir historien et voksent preg, særlig hvordan de forholder seg til heksesamfunnet og håndterer ansvar. Ulikhetene deres balanserer hverandres styrker og svakheter som både utdyper verdensbyggingen og gir serien et modent preg.

Etter å ha lest de to første bindene i serien sitter jeg igjen med spenning etter cliffhangeren, og ser frem til å lese fortsettelsen. Serien passer godt for lesere fra 10 år og oppover, men har dybde og mystikk som gjør den lesverdig også for eldre mangafans.