Anekdoter om Alzheimers

Paco Roca sitt mest kjente tegneseriealbum har omsider kommet i norsk utgave. Jeg er imponert av hans evne til å skildre livets høst med skjemt og alvor.

Interessen for spansk språk og kultur er økende i Norge. Sånn sett er det på sin plass at Camino har etablert seg som et forlag som spesialiserer seg på romanskspråklig litteratur.»Med hodet i skyene» er tittelen er tittelen på Paco Rocas tegnede fortelling om livet på et aldershjem i Spania.

Levende minner
Francisco Martínez Roca (alias Paco Roca) er født i Valencia, 1969, og han har markert seg som en av Spanias mest populære og karakteristiske tegneserieskapere. Seriene hans har en sofistikert stil som har gitt ham flere priser i hjemlandet. For «Med hodet i skyene» (på spansk: Arrugas) fra 2007 mottok han Premio Nacional del Cómic i 2008. Det virker veldig fortjent, for dette er virkelig et kvalitetsrikt tegneseriealbum med original tematikk og kunstneriske tilbøyeligheter, som demonstrerer mediets muligheter. At albumet opprinnelig kom ut for 16 år siden, merkes knapt.

*På Orientekspressen, kanskje for resten av livet*

Stilen til Paco varierer fra galgenhumoristisk humor til ømhet og empati for sine figurer. Ganske ofte er han også subtil og poetisk. «Skyen forsvinner ikke, den forvandles bare til regn,» står det i forordet, et ordtak av Buddha. Mesteparten av handlingen foregår i og utenfor aldershjemmet, men takket være personenes åndelige fraværenhet og henfallenhet til dagdrømmeri foregår også noe av handlingen andre steder, i form av minner.

Den brautende og den stillfarne
Innledningsvis introduseres man for en av de to hovedpersonene; Emilio og Miguel. Emilio har gått fra banksjef til pleietrengende pasient på aldershjem. Miguel er en rappkjefta fyr som kan fikse det meste mot litt betaling, mens Emilio er en mer strukturert og stillfaren type. Her er også andre interessante karakterer. Senora Rosario innbiller seg at hun sitter i en kupé på Orientekspressen, med kurs mot Istanbul. Antonia er en virksom, optimistisk gammel dame, med sans for helgeutflukter og fysiske aktiviteter. Stakkars Modesto på sin side er helt borte i hodet, og må mates med skje av sin kone, Dolores. Og så er det Pellicer som vant bronse i et friidrettsmesterskap i 1953. Den medaljen har han ennå rundt halsen.

Fargeleggingen er elegant, og Roca får ofte frem følelser som melankoli og savn ved hjelp av fargenyanser. I tillegg har jeg sansen for hans poetiske dybder, som når den gamle mannen trår inn i aldershjemmet for første gang. I bakgrunnen ser vi en hage i dempete farger, hvor visne blad faller fra et tre. Deretter følger et minne fra første skoledag, hvor den vettskremte guttungen sier han vil til mamma. Visselig et kreativt assosiasjonssprang.

Stort spenn i humor
Et gjennomgangstema er frykten som de innlagte pasientene har for å bli sendt opp andre etasje. Her bor de tyngste tilfellene, og selvsagt blir det noen svarthumoristiske situasjoner ut av det. De fleste episodene i albumet kunne like gjerne foregått på et norsk aldershjem, skjønt det refereres til spanske fenomen som siesta og pasodoble. Bingo ser ut til å være like populært blant spanske pensjonister som norske. Her er også et par seksuelle referanser som viser en friskere side av Pacos humor. En gammel mann beføler en pleierske hvorpå Miguel kommenterer tørrvittig at Augustin har mistet hørselen, men ikke følelsen i fingrene.

*Men pleiersken lar seg ikke lure to ganger*

Tittelen «Med hodet i skyene» viser seg å ha en interessant tvetydighet. I tillegg til at historien beskriver demens, inneholder den også ett eksotisk barndomsminne, som fremkommer et stykke ut i boken, og jeg vil ikke si noe mer om enn at den som leser, finner ut. Jeg vil tro at det er flere enn undertegnede som gleder seg til flere tegneserier fra Paco Rocas kreative hode i norsk utgave.