Med første saga i Nikoline-serien overstått, kan jeg med ganske stor sikkerhet trekke den konklusjonen jeg har prøvd på i tidligere anmeldelser: Seriens forfatter, Sylvia Douyé, burde har skrevet en bok.
Femte og foreløpig siste bind (også på fransk) i serien heter «Sannheten om Vorn». Og trekk pusten dypt i det du begynner å lese bindet, for her er det mye lore å sette seg inn. Douyé har også tidligere hatt en tendens til å tettpakke seriesidene med bakgrunnshistorie og stadig nye regler; overnaturlige naturlover som skal forklare hvordan fenomener og vesener fungerer i Nikolines verden. Denne gangen overgår forfatteren seg selv så til de grader at jeg tviler litt på om hun er i stand til å følge alle reglene hun finner på.
Bare det å skulle forklare hva og hvem Vorn er ville være å gå for langt i detalj, men han kalles for en «mardemon», og betydningen av det ordet kan du kanskje pusle sammen selv. Alt ved debuten hans tyder på at fortellerne har det travelt. Vorn blir presentert med mye eksposisjon, og presenterer deretter også seg selv med mye eksposisjon. Når så mye er sagt, prøver serieskaperne å gjøre det beste de kan ut av ham på bokas siste 20 sider, etter at alt er utførlig forklart. Hans oppfinnsomhet når det gjelder både åndelig og fysisk sadisme er imponerende, særlig i en serie som i kontrast er så konvensjonelt pent og nærmest lytefritt tegnet og fargelagt som Nikoline.
Men dermed virker det desto mer bortkastet å trekke ham inn i handlingen først nå, i ellevte time. I det hele tatt er det mye i «Sannheten om Vorn» som jeg gjerne skulle ha sett så at vi ble innviet i gradvis over fem album.
Inntrykket jeg sitter igjen med, er likevel at serien tar seg opp betraktelig nettopp i denne ellevte timen, når vi får en bedre forståelse for hva som driver både professor Balzar, Vorn og Madame S. Særlig sistnevnte karakter gjør serieskaperne noen virkelig interessante ting med i andre halvdel av «Vorn».
Så var det slutten, da. Det er alltid spennende med slutten på ei bok i moderne fantasytegneserier, hovedsakelig for å finne ut om vi kan vente oss en fullført historie (eller et fullført subplott, i det minste), eller en ren cliffhanger. Denne spenningen forsvant raskt ut av bildet med Nikoline, da det ble klart at hvert bind kom til å ende med en cliffhanger. Men i det minst kunne man være litt spent på om det ville bli en interessant cliffhanger eller ikke (det har vært litt både og).
Men «Vorn» er altså siste bind foreløpig, og dermed var det litt mer forventing knyttet til denne. Ikke for det, jeg ventet ikke at sagaen skulle få noen endelig konklusjon her. Delvis fordi Douyé som sagt har så mange ideer, og delvis fordi det ikke er markedsvennlig å avslutte en passelig populær albumserie etter bare fem bind.
Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at nei, «Sannheten om Vorn» er ikke ment å være det endelige kapitlet i serien. Selvsagt, hadde jeg nær sagt, legges det opp til en oppfølger. Men når vi kommer til siste side er såpass mange mysterier løst, og gamle tråder nøstet opp, at jeg sier meg fornøyd til neste korsvei.
Nikoline (5) – Sannheten om Vorn
Skrevet av Sylvia Douyé, tegnet av Paola Antista
Oversatt av Agnes Aalde Heyerdahl
56 sider
249 kr (veil.)
Vigmostad & Bjørke
Les om de tidligere bindene:
Kryptozoologi for begynnere
Jenta som elsket fabeldyr
Fabeldyrets hemmelighet (gruppeanm.)
Vampyrens barn
