Anmeldelser av de nyeste bøkene i seriene «Nikoline» og «Spilledåsen».

Nikoline b. 3 – Fabeldyrets hemmelighet (Vigmostad & Bjørke)
Skrevet av Sylvia Douyé, tegnet av Paola Antista
Oversatt av Agnes Aalde Heyerdahl

Så langt er det kommet ut tre bind på norsk av denne fransk-italienske fantasyserien, og hvert av dem føles enda litt mindre som en sammenhengende episode, langt mindre som en selvstendig historie, enn det forrige. I forrige bind oppdaget Nikoline at hun kan se et fabeldyr som ingen andre kan se. I bind tre følger vi opp dette innimellom alle de andre løse trådene som historien prøve på løse opp, mest gjennom eksposisjonell dialog.

Når boka er slutt har vi fått et ordentlig svar på én ting, nemlig hvordan Nikoline kom seg til fabeldyrøya Vorn til å begynne med., Resten er i det blå, bruddstykker som faller på plass her og der, mens nye mysterier blir lagt til. Dersom Douyé ikke evner å tenke episodisk, burde hun skrevet en roman.

Apropos dialog så er vi denne gangen tilbake til fontpraksisen fra bind 1, med konstant å utheve visse ord og uttrykk.  Var det virkelig nødvendig?

Boka avsluttes med nok en cliffhanger, en som rett nok er ganske virkningsfull  – og avslørt ved hjelp av et fiffig tsjekhovsk grep – om enn litt vel «Darth Vadersk» i sin natur.

Les om de tidligere bindene:
Kryptozoologi for begynnere
Jenta som elsket fabeldyr

*

Spilledåsen b. 4 – Den mystiske forsvinningen (Gyldendal)
Skrevet av Carbone, illustrert av Gijé
Oversatt av Stéphanie de Miranda

En fantasyserie som derimot har en godt utviklet episodeforståelse, er «Spilledåsen», selv om den innledningsvise ledetråden i bind 4 blir ignorert gjennom det meste av historien, og bare bringes på bane igjen helt mot slutten.

Hovedhistorien viser til et sidespor fra bind 1, der Igors og Andreas nabo, blekksprutmannen Octopodus, har et forbudt forhold til en fuglekvinne. Selvsagt var det fristende for serieskaperne å følge opp denne implisitte metaforen for raseskille og homofobi, som her er formulert med all mulig tydelighet i en lov mot «forhold mellom etniske grupper».  

Når man først skulle gjøre dette til hovedtema det likevel synd at historien ikke går litt mer i dybden. Hvorfor eksisterer loven, og for hvor lang tid? Har den støtte i folket? Dette er spørsmål som serieskaperne burde og kunne brukt plass på (for så tettpakket er historien faktisk ikke), og det føles som en bortkastet mulighet at denne potensielt brennbare konflikten blir redusert til et mikronivå, og løst i løpet av et par sider. At boka er for barn er ikke alltid noen unnskyldning for å ta den letteste utveien.

Til bind 5 bør det være lov å vente noe litt mer episk. Tross alt legges det opp til det.  

Les om de tidligere bindene:
Velkommen til Pandoria
Kyprians hemmelighet
Jakten på opprinnelsen