I Skygger utvidar Steffen Kverneland det sjølvbiografiske prosjektet med formeksperiment og sterkare fokus på bilete.

Ei av utstillingane på Munchmuseet heiter «Skygger». I denne utstillinga blir ein invitert til ikkje berre å «… tre inn i Munchs private hjem, men også i hans liv, hukommelse og tanker». Utstillinga er prega av mørker, men inneheld også element av ljos gjennom ei barnevennleg museforteljing som går parallelt med Munchs biografi. Tilfeldigvis besøkte eg denne utstillinga samtidig som Steffen Kvernelands nye bok, Skygger, kverna rundt i hovudet mitt. Likskapen mellom utstillinga og boka er slåande og neppe tilfeldig.

Skygger er på mange måtar ei vidareføring av det sjølvbiografiske prosjektet Kverneland for alvor sette i gong med En frivillig død, men boka representerer også noko nytt. Det er framleis snakk om ein sjølvbiografisk teikneserie, men boka er meir fragmentarisk og dagbokaktig enn tidlegare, og det er vanskelegare å finne ein tydeleg raud tråd. Likevel er det ein samanheng i mylderet av små forteljingar og glimt.

Boka opnar med ein refleksjon over korleis det er å teikne etter fotografi. Å arbeide på denne måten, seier Kverneland, er «en slags gjendikting» som gir bileta «sin egen rytme, sine egne regler, sitt eget liv». Brorparten av Skygger er gjendiktingar av fotografi, mange av dei tekne av Kverneland sjølv. Det kvernelandske blikket smeltar såleis saman med lesaren sitt blikk. Natur, gater, dørklinker og fotografi frå krig og pandemi blir til ei felles gjendikting. Viktigheita av bileta er også framheva av boka sitt fysiske format som er større enn vanleg, som ei kunstbok. Det gir lesaren høve til å verkeleg dvele ved dei vakre og urovekkande motiva.

Mange av tekstane som følgjer med bileta er innhylla i eit mørker. Ein stor del av boka handlar om samanhengane mellom pandemien og den andre verdskrigen; om korleis hendingar som er så skjelsettande og vonde etter kvart endar opp som vage minne, noko dei yngre generasjonane himlar med augo over å høyre om. Parallelt med desse refleksjonane kjem Kverneland også innom 22. juli og krigen i Ukraina. «Det er som avgrunnene i tid løser seg opp», skriv han. Ei kjensle lesaren også sit att med etter å ha lese Skygger.

For at skuggen skal eksistere må han ha ljos, og i Skygger er ljoset stort sett representert ved sonen, Aksel. Mellom dei mørkare delane av boka får me korte tekstar, ofte i knekkprosaform, om far-son-relasjonen, og ordlause illustrasjonar av Aksel som finn gleda i å hoppe i sølepyttar, eller Aksel som veks gradvis i fanget til Steffen. Desse partia er også prega av ein heilt annan fargepalett enn det gråe og dystre som pregar resten av boka. Kontrastane er naudsynte og gjer teksten lettare å bære. I ei av dei vonde forteljingane om broren, Tore, er denne kontrasten særleg sterk. Medan Steffen fortel om då han fann liket, ser lesaren utsnitt av eit blikk som er festa på Aksel som står og ser ut av vindauget. Dei fargesterke leikene til Aksel og ljoset som trengjer gjennom trea utanfor står i ein sterk kontrast med orda, som når det tettar seg til, heller ikkje strekk til. Her er ikkje kontrasten meint som noko lett som veg opp mot det vonde, men eit verkemiddel som skapar kognitiv dissonans. Det er som om Kverneland, for å fortelje denne historia, tvingar seg til å sjå ein annan veg.

Den burleske humoren som i stor grad pregar dei tidlegare bøkene er heilt fråverande i Skygger, utan at det eigentleg er eit sakn. Tematikken i boka gir strengt tatt ikkje rom for det. Teikneserien verkar som han har pressa seg fram med stor kraft. Å sjå verda gjennom det kvernelandske blikket er altså ikkje berre lystbetont, men det er ei bok som vil sitje i kroppen til lesaren lenge og som ber om å få bli lesen igjen.

Skygger
Av Steffen Kverneland
86 sider
390 kr. (vegl.)
No Comprendo Press

Les også:
Portrett av kunstnaren som ung snåttabajas
Skjemtegauk utan like
Det kreative komas forbanning
Mesterlig og sterkt