Dragene leder an i en velkjent fabelprosa-historie om å redde verden, i tegneserieversjonen av «Wings of fire».

Bind 1, «Ungdragenes profeti», kom i fjor høst og bind 2, «Den tapte arving», kom i starten av februar. Bøkene er tegneserieadaptasjoner av den suksessfulle høyfantasi/ fabelprosa-serien “Wings of fire” av Tui T. Sutherland. Barry Deutsch har tilpasset manus, Mike Holmes står for tegningene og Maarta Laiho har fargelagt. Tegneserien kommer på norsk før tekstbøkene den er basert på, noe som er litt uvanlig.

Grunnhistorien i «Wings of fire» er en tradisjonell fantasyhistorie. Unge utvalgte helter som må jobbe sammen for å redde verden. På veien møter de farer og hindre de må overkomme. Det som skiller serien ut, er at alle karakterene er drager.

De fem unge dragene skal, i følge en gammel profeti, skape fred i Pyrrhia. Landet er herjet av krig mellom ulike drageklaner og tre dronninger som alle kjemper om makten.

Hver bok har hver sin hovedperson som forteller sin historie. Leseren får se dragene gjennom hverandres blikk, og samtidig lære mer om det indre livet til karakterene. Utforskingen av de ulike klanene og landene driver også handlingen framover. Vanligvis møter man en eller flere skurker og en hovedskurk som skal beseires til slutt, men i serien vet man aldri helt hvilken side en mostander er på.

«Ungdragenes profeti» forteller om gjørmevingen Leirfot, en av de utvalgte, som må gjøre et vanskelig valg når livet til en av de andre utvalgte er i fare. Leirfot blir sett ned på av vokterne som tar vare på dem, og sier at han prøvde å drepe de andre dragene ved klekking.

I «Den tapte arving» fortsetter dragene jakten på en løsning for å skape fred i Pyrrhia, og reisen går til Sjøriket. Det er havvingen Tsunamis hjemlige trakter. Hun har trodd hele livet at hun er kongelig og at hun er den tapte datteren til havvingdronningen. Hun må prøve å finne svar på flere hemmeligheter under havoverflaten, samtidig som hun må redde vennene sine.

Det blir tidvis litt mye tekst, med både tankebobler og snakkebobler for å vise både en karakters indre tanker og dialog med andre. Handlingen kan også være litt komplisert å følge når det blir fortalt i tegneserien. Når man jobber med et allerede eksisterende rammeverk for en historie, må det tilpasses og justeres for å passe inn i det nye formatet, og samtidig ikke endre for mye på den opprinnelige historien.

Visuelt sett har alle drageklanene sitt bestemte utseende og det er lett å skille klanene fra hverandre. Gjørmevingene har en slags panserhud i oransjenyanser, mens havvingene viser seg fram i blått. Dessverre er det ikke alltid lett å se forskjell på de ulike dragene innenfor hver klan.

Holmes sine tegninger har mye action og bevegelse. Dragene er sjelden statiske. De stuper, flyr fort og slåss mot andre drager. Det er ofte skiftende vinkler mellom rutene; vi ser ofte en drage fra mange ulike vinkler i løpet av få ruter.

Bakgrunnene er ofte ganske enkle og lite detaljerte. Store deler av handlingen i første bind foregår i fjellgrotter og under åpen himmel, mens mye av bind to finner sted under havoverflaten. Livet under havoverflaten ville vært ganske statisk og lite spennende uten farger; de blir levende av Laihos fargelegging.

Det eneste eksempelet på en norsk tegneserie med drager i hovedrollen jeg kommer på, er «Dragens øye» av Cha Sandmæl. Begge er fabelprosa, har en eller flere drager i hovedrolle og det skal kjempes mot en fiende for å redde verden. Etter min mening er det helt klart rom for flere tegneserier med drager. Tegneserier med drager, magi og intriger er ofte god og fornøyelig lesing og jeg skulle ønske at «Wings of fire» hadde klart å gjøre handlingen mer forståelig og dermed løftet historien opp et nivå.

Wings of fire:
1. Ungdragenes profeti
2. Den tapte arving
Skrevet av Barry Deutsch etter Tui T. Sutherlands bøker, tegnet av Mike Holmes, fargelagt av Maarta Laiho.
Oversatt av Magne Tørring
224 sider hver
199 kr. (første bind), 299 kr (andre bind)
Bris Forlag